Mangelen på poetiske vinklinger ligger som døde, kalde fisk
i hjernebarken i det jeg søker mot tastaturet og de ordene som skal beskrive
den virkelighet jeg lever i, den dagen jeg har våknet til eller de dagene som
for lengst er levd og blitt etterlatt til sin egen skjebne. For slik er det med
de dagene jeg har blitt gitt til del, at jeg forsøker å forholde meg til dem på
en klinisk måte for derigjennom å skape en avstand, klarhet eller kun en
opplevelse av kontroll. Men her og nå spirer tanken om at alt dette gjør meg
til et kubemenneske, et menneske som forsøker å putte verden inn i små bokser
med etikett, framfor å hjelpe den til å bli en myk, flytende form som kunne minne
om en lavalampes mest hemmelige drømmer om frihet. Min egen trang til kontroll
over det som kommer, er og var legger meg i mitt egendesignede bur av ord, og
fra bak gitterets vegger hvisker jeg deg søtt i øret ting om hvordan livet bør
leves.
Ok, dette ble kanskje litt svulstig på morrakvisten, og jeg
skal ikke påberope meg noen eiendomsrett over sannhetsgehalten. Men jeg leste
noe på Facebook i dag. En venninne av meg skrev litt om drømmer, og det fikk
meg til å tenke noen tanker rundt hva jeg selv drømmer om nå. Hvem jeg er. Og
jeg følte meg litt firekantet, og kjente trang til å lefle litt med min
poetiske flik. Men nå er det ikke meningen at dette skal være en blogg for poesi.
Poesi krever arbeid, filing, tilpasning og forandringer, på samme måte som dikt.
Poesi er som leirens vei mot kunstverket, den krever tid og prosesser. Poesi er
som malerens sjel lagt til skue på et lerret etter timer med penselen, kjærtegn
og klor. Denne bloggen skal springe ut av spontanitet. Og i dag ble spontaniteten knyttet opp til
noen ord jeg leste om drømmer.
En er hva man spiser, sies det, men kanskje er man også det
man drømmer. Noe som igjen vil si at de drømmene du ikke drømmer også er med på
å beskrive deg som person.
Jeg tror ikke drømmene mine har blitt mindre gjennom årene. De er
like altoppslukende til tider. Men jeg har lært meg til å skille mellom drømmer
og håp på en bedre måte enn jeg tidligere gjorde, tror jeg. Og det føler jeg er en
fordel. Det gir meg mindre smerte å forholde meg til og mindre håpløshet. For
drømmer er nå engang drømmer, men i det øyeblikket du begynner å kalle dem håp
har du entret en helt ny arena.
I drømmenes verden opplever jeg meg selv som ikkedeltagende.
Drømmene krever ingenting av meg. Jeg kan flyte med, løftes av automatiske
tanker og bilder jeg ikke forsøker å ta kontroll over og se meg selv utenfra. Det
oppleves behagelig. Drømmer krever like lite ansvar av meg som olje krever av vann.
Oljen lar seg bare løfte uten noe mer om og men.
Håp, derimot, krever en tilstedeværelse og bærer med seg et
krav om handling og valg, for at det skal være håp. Håp er første steg i en
metamorfose. I steg to begynner håpet å omforme seg selv til planer. Og fra
planer til handling. Skjer ikke denne metamorfosen er det ikke håp.
De handlingene håp fører med seg er ikke alltid
grensesprengende. De kan være store eller små. De kan få deg til å begynne
flyttingen av et fjell eller de kan nøye seg med å bli hender som folder seg
rundt en bønn, eller noe de klamrer seg til.
Jeg tror det er en fordel om en klarer å skille mellom håp
og drømmer. I det minste for å slippe
litt skuffelser. Jeg tror ikke det er enkelt å skille mellom de to. Det krever
litt bevisstgjøring. Men alt trenger jo ikke være enkelt.
Å bygge opp under drømmer eller fantasier er noe av det
enkleste vi gjør. Noe utallige reklameguruer og populister har oppdaget. Å gi næring til et håp krever langt mer. Og å
gå fra håp til handling er noe av det vanskeligste vi kan velge.
Jeg drømmer en del. Jeg liker å drømme. Men jeg håper også
en del. I tilegg jobber jeg mot noen mål, og ikke bare for å opprettholde
status quo. Det er stor forskjell på å opprettholde status quo og det å håpe.
Noen vil kanskje arrestere meg nå og si at en også kan håpe på status quo, men
selv kaller jeg det å resignere. Alt fortjener sitt riktige navn.
Denne bloggen er ikke
knyttet til resignasjon. Den er heller ikke et uttrykk for å status quo. Den er knyttet til et håp. I tillegg er den knyttet
til deg.
Takk for at du leser, og ha en fin dag.
Bjørn
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar