mandag 30. januar 2012

I mørket blir alle vyer grå


Mandag, og tid for tannlege, rotfylling og tann på stift. Herlig! Jeg ser mange andre ting jeg heller ville brukt mandagen til.  Vokse ræva og dryppe sitronsaft på etterpå for eksempel, virker langt mindre skummelt. Men må man, så må man.
Det er mye en må i livet. Selv har jeg gjennom mange år etablert et filter akkurat for de greiene der, med masker så små at ikke alt med må som fortegn slipper igjennom. For det er ikke alt en må, selv om en må mye.
De første må’ene en bør titte på om en er litt lei må, er de som er til for at ingen skal ha noe å utsette på deg. De som sier at du må ha et skinnende, rent hus om du får besøk, for eksempel. Selv er jeg en ivrig tilhenger av det svenske ordet lagom. Lagom rekker mange ganger langt nok så det holder.
Det neste du bør gå etter i sømmene er hva du må stille opp på. Måene som gjelder i forhold til det du må stille opp på er også ofte nært knyttet opp til hva folk måtte mene om deg. For vi er redde for hva folk måtte mene om oss. De som hevder noe annet er kanskje bare flinke til å leve på en måte som ikke utfordrer de som mener ting om dem.
Selv har jeg en tendens til å mene mye om folk, men det er ikke lenger alltid jeg sender ut disse meningene i neonbokstaver i følge med pauker og fullt orkester. Slik har jeg vært, men jeg forsøker å dempe meg.  For selv om en mener noe om ting eller folk er det ikke alltid slik at denne meningen må trykkes opp i fjeset på noen. ”Jeg må da få si det jeg mener”, vil enkelte hevde, men der er jeg ikke enig. En må få MENE det en mener, men ikke alltid og i alle situasjoner gi uttrykk for det. Tenk bare på barnet som kommer hjem med sitt første kunstverk fra sløyden. Det ser jo som regel ikke ut, om en tar bort det sløret som kommer for øyne fordi en er rørt. Men en sier jo ikke at det ser ut som en katastrofe uansett hvordan det ser ut. Da ville kanskje alt som handler om selvtillit ødelegges i barnet, og det hadde neppe blitt skjærefjøl eller maleri til jul for mor og far. Om vi klarer å få barnet til å tro på seg selv vil det utvikle seg selv og sine ferdiheter. Uten dette bifallet vil vi over sikt bekrefte at barnet ikke klarer noe og dermed heller ikke har noen verdi, tror jeg. Gir vi barnet verdi vil det også dele verdi. Slik fungerer dine og mine valg som ringer i vann.
Beherskelser og positive bekreftelser som vi i blant viser overfor barn er det i mitt hode lurt å ta med seg inn i møte med voksne også. En trenger ikke å bemerke alt, en trenger ikke å utfordre alt og en trenger ikke å mene noe høylydt om alt. Det en trenger er å vise litt empati og evnen til ta vare på de som er rundt en. Samtidig som en forsøker å holde et halvt øye på hvilket behov den vi snakker med faktisk har. Det er ikke alltid de trenger løsningsmodeller, noen ganger er det nok om du vil lytte til dem. Jeg tror en kommer langt lenger med det, og at det også får en til å føle seg mye bedre enn om en alltid setter seg på sin høye hest, med lansen hevet og med et stort MEG på vimpelen vaiende fritt i vinden.
Nå er det ikke slik at noen MÅ velge slik jeg forsøker å velge. Det er heller ikke slik at noen må mene det jeg mener, eller like det. Vi er alle forskjellige og har alle vårt å forsvare og vårt å verne om. Slik er det også med meg, jeg har mye jeg forsøker å verne om.  Men her på denne bloggen er det jeg som har stemmen. Det er jeg som kommer til orde. Det er en arena hvor jeg kan mene noe om hva jeg vil uten å angripe noen eller forsøke og minimere noen, samtidig som jeg også får forsøke å oppdra meg selv. Det er ikke et diskusjonsfora, ingen skravleside, det er kun et sted hvor jeg forsøker å samle tankene og ta en titt på meg selv, mine valg og mine verdier i full offentlighet, samtidig som jeg håper det også kan gi tanker til andre å spinne videre på. Det er ikke noe jeg MÅ gjøre, men noe jeg vil. Fordi det gir meg noe.
Det er ikke alt vi gjør fordi vi må. Verken du eller jeg. Noen ganger bare virker det slik, fordi må har en slik ruvende effekt på livene våre, og gjerne kaster sin lange skygge over vil. I mørket blir alle katter grå, heter det. Men slik er det med det vi vil også. Drømmene og lengslene og vyene våre. De blir grå, og tilslutt går de mer og mer i ett med omgivelsene for tilslutt å bli usynlige.

Og med det tror jeg det er på tide å runde av.

Ha en fin dag

Bjørn










søndag 29. januar 2012

Bak vinduene


Skulle jeg være ute og rusle en vinterkveld, kan jeg komme til å se mot opplyste vinduer i husene jeg går forbi og tenke at inne i det lyset må det bo noen lykkelige mennesker. For det ser så koselig ut. Ofte er det også slik at det ser så riktig ut. Gardinene er riktige, blomstene i vinduskarmene, det virker lunt og varmt, og stasjonsvognen på tunet og spor etter barnelek i snøen fullender bildet. Fra jeg var liten har jeg drømt meg inn i slike hus. Og fra tid til annen kan jeg drømme meg inn i dem fremdeles, selv om jeg etter å ha både eiet og mistet et slikt hus og en slik tilværelse har innfunnet meg med at jeg aldri vil kunne finne meg selv hjemme der. Reglene og kravene til fasade koster for mye.
For slik er det nå en gang at med årene er det ikke kun lengselen etter å slippe inn i varmen som bor i meg. Jeg har plukket med meg andre ting på vei gjennom livet også. Og jeg vet nå at et hvert hus består av en fasade i tillegg til lyset som strømmer ut av vinduene. Og jeg vet at det ikke alltid er samsvar mellom fasade og innhold.
Noen ganger er det som finnes bak de riktige vinduene absolutt ikke pent. Bak noen av vinduene finnes det tomhet. Det finnes mennesker som lever med uoverkommelige avstander mellom seg selv om de bor på noen få kvadratmeter. Det finnes ensomhet og smerte. Det finnes mennesker som blir truet, mennesker som blir slått og mennesker som blir utsatt for forskjellige typer overgrep. Det finnes mennesker som ikke våger annet enn det de har, selv om det eneste de har utover stillstand er sjelelige og fysiske blåmerker. Og skulle en gjette seg til bak hvilke vinduer det er slik ville en få et problem, tror jeg. For det er nå en gang slik at det er ikke alltid valget av gardiner som sier noe om hvem som bor det. Veldig ofte sier gardinene kun noe om hvem de som bor der ønsker å bli oppfattet som.
For meg er det umulig å si kun ved å se på bilen på tunet om eieren av denne bilen slår eller er raus med kjærtegn. Jeg kan heller ikke se om den som hengte opp gardinene har blitt slått eller gråter seg i søvn av ensomhet og fortvilelse, eller sovner med trygghet som dyne. Men noe vet jeg likevel.  Jeg vet at statistikken sier at i en skoleklasse vil det finnes ett til to barn som vil bli utsatt for overgrep av en eller annen form. Derfor har jeg alltid problemer med å gå på slikt som juleavslutninger på skolen. Hvor barna blir stilt opp i sine fineste klær på rekke og rad og synger Deilig er jorden. Jeg legger sjelden særlig vekt på hvilke klær disse barna bærer, om de ikke skiller seg ut på en påtagelig måte. I tillegg til å se på barna søker jeg foreldrene. Jeg ser etter om de utstråler kritikk eller stolthet når de følger barna sine. Jeg ser etter kroppsspråk og fakter. Det samme i forhold til barna. Jeg ser etter kroppsspråk, fakter og blikk, for å se etter de to i klassen som ikke har det like godt som de andre, de som forsøker å være usynlige eller dekker over noe gjennom å bli altfor synlige. Jeg tror ikke jeg klarer å skille dem fra resten av klassen selv om jeg ser uvanlig mye sårbarhet hos enkelte, men jeg slutter aldri å lete etter dem likevel. Jeg slutter heller aldri å identifisere meg med dem.
Heldigvis er det ikke slik at bak hvert eneste vindu en kan titte mot en klar vinterkveld finnes det noe vondt. Heldigvis er det slik at harmoni også finnes. Velvilje og kjærlighet. Og heldige er de som får oppleve slikt. Måtte de verne om det som en skatt, og pleie det som en rik åker. 
I tillegg til alt dette finnes det sorg.
Sorg er noe vi alle kommer til å oppleve, om vi har et snev av sjelsevnene inntakt.  Det kan være sorg over hva livet ga oss eller stjal fra oss, det vi kastet bort eller aldri fant. Det kan være sorg vi kjenner på vegne av noen annen eller det kan være sorg over noen vi mistet. Uansett går det ikke an å se denne sorgen i gardinene.
Det er ikke så ofte jeg går sene kveldsturer en vinternatt. Men det finnes andre vinduer å se mot enn de i nabolaget. Selv bruker jeg denne bloggen som et vindu.  Her kan de som vil få kaste et lite blikk inn i stuen min, selv om jeg ikke ønsker å vise alt. Gjennom at noen titter inn blir jeg synlig. Synlig er ikke det verste en kan være.
Steder som for eksempel Facebook har også vinduer. Så i blant er det slik at en får et gløtt bak gardinene i et vindu der også, i stedet for kun å se prektighet, fasade eller bilen på tunet. Noen ganger er det slik at en bare får et raskt gløtt inn, gjerne fordi gardinene ble dradd fra et øyeblikk i det noen ble oppmerksom på at du sto og tittet mot vinduet deres. Andre ganger blir du invitert helt opp i glassruten for å titte inn.
Jeg tror at for mange kan det oppleves som en lettelse å trekke fra gardinene i blant. Jeg tror også mange opplever det som noe positivt å bli invitert til å titte inn. Etter at jeg begynte å skrive denne bloggen har jeg opplevd at jeg har fått titte inn bak gardinene til enkelte vinduer, og jeg kjenner ydmykhet i forhold til hva som vises meg. Jeg opplever at det ikke er den fine salongen eller sølvbestikket som er viktig å vise fram, men det den enkelte bærer med seg under huden.
Jeg vokste opp med å høre en sang om barn av forskjellige farger, hvor poenget var at inni er vi like. Det er mange år siden, men jeg tror det har gyldighet i dag også. Vi opplever ikke alle nøyaktig det samme, men vi har alle de samme følelsene som blir aktivert av det vi opplever. 

Ha en fin dag

Bjørn


lørdag 28. januar 2012

Alt fortjener sitt riktige navn.


Mangelen på poetiske vinklinger ligger som døde, kalde fisk i hjernebarken i det jeg søker mot tastaturet og de ordene som skal beskrive den virkelighet jeg lever i, den dagen jeg har våknet til eller de dagene som for lengst er levd og blitt etterlatt til sin egen skjebne. For slik er det med de dagene jeg har blitt gitt til del, at jeg forsøker å forholde meg til dem på en klinisk måte for derigjennom å skape en avstand, klarhet eller kun en opplevelse av kontroll. Men her og nå spirer tanken om at alt dette gjør meg til et kubemenneske, et menneske som forsøker å putte verden inn i små bokser med etikett, framfor å hjelpe den til å bli en myk, flytende form som kunne minne om en lavalampes mest hemmelige drømmer om frihet. Min egen trang til kontroll over det som kommer, er og var legger meg i mitt egendesignede bur av ord, og fra bak gitterets vegger hvisker jeg deg søtt i øret ting om hvordan livet bør leves.
Ok, dette ble kanskje litt svulstig på morrakvisten, og jeg skal ikke påberope meg noen eiendomsrett over sannhetsgehalten. Men jeg leste noe på Facebook i dag. En venninne av meg skrev litt om drømmer, og det fikk meg til å tenke noen tanker rundt hva jeg selv drømmer om nå. Hvem jeg er. Og jeg følte meg litt firekantet, og kjente trang til å lefle litt med min poetiske flik. Men nå er det ikke meningen at dette skal være en blogg for poesi. Poesi krever arbeid, filing, tilpasning og forandringer, på samme måte som dikt. Poesi er som leirens vei mot kunstverket, den krever tid og prosesser. Poesi er som malerens sjel lagt til skue på et lerret etter timer med penselen, kjærtegn og klor. Denne bloggen skal springe ut av spontanitet.  Og i dag ble spontaniteten knyttet opp til noen ord jeg leste om drømmer.
En er hva man spiser, sies det, men kanskje er man også det man drømmer. Noe som igjen vil si at de drømmene du ikke drømmer også er med på å beskrive deg som person.
Jeg tror ikke drømmene mine har blitt mindre gjennom årene. De er like altoppslukende til tider. Men jeg har lært meg til å skille mellom drømmer og håp på en bedre måte enn jeg tidligere gjorde, tror jeg. Og det føler jeg er en fordel. Det gir meg mindre smerte å forholde meg til og mindre håpløshet. For drømmer er nå engang drømmer, men i det øyeblikket du begynner å kalle dem håp har du entret en helt ny arena.
I drømmenes verden opplever jeg meg selv som ikkedeltagende. Drømmene krever ingenting av meg. Jeg kan flyte med, løftes av automatiske tanker og bilder jeg ikke forsøker å ta kontroll over og se meg selv utenfra. Det oppleves behagelig. Drømmer krever like lite ansvar av meg som olje krever av vann. Oljen lar seg bare løfte uten noe mer om og men.
Håp, derimot, krever en tilstedeværelse og bærer med seg et krav om handling og valg, for at det skal være håp. Håp er første steg i en metamorfose. I steg to begynner håpet å omforme seg selv til planer. Og fra planer til handling. Skjer ikke denne metamorfosen er det ikke håp.
De handlingene håp fører med seg er ikke alltid grensesprengende. De kan være store eller små. De kan få deg til å begynne flyttingen av et fjell eller de kan nøye seg med å bli hender som folder seg rundt en bønn, eller noe de klamrer seg til.
Jeg tror det er en fordel om en klarer å skille mellom håp og drømmer.  I det minste for å slippe litt skuffelser. Jeg tror ikke det er enkelt å skille mellom de to. Det krever litt bevisstgjøring. Men alt trenger jo ikke være enkelt.
Å bygge opp under drømmer eller fantasier er noe av det enkleste vi gjør. Noe utallige reklameguruer og populister har oppdaget.  Å gi næring til et håp krever langt mer. Og å gå fra håp til handling er noe av det vanskeligste vi kan velge.
Jeg drømmer en del. Jeg liker å drømme. Men jeg håper også en del. I tilegg jobber jeg mot noen mål, og ikke bare for å opprettholde status quo. Det er stor forskjell på å opprettholde status quo og det å håpe. Noen vil kanskje arrestere meg nå og si at en også kan håpe på status quo, men selv kaller jeg det å resignere. Alt fortjener sitt riktige navn.
Denne bloggen er ikke knyttet til resignasjon. Den er heller ikke et uttrykk for å status quo. Den er knyttet til et håp. I tillegg er den knyttet til deg.  

Takk for at du leser, og ha en fin dag.

Bjørn


fredag 27. januar 2012

Tre viktige ord


I dag står det ganske stille i hodet, og jeg får ikke til å starte skrivingen, så da skriver jeg at det står ganske stille i hodet, for det er jo også en start. Og dermed var vi i gang. Vanskeligere er det ikke.
Å fortelle noen at det er noe du ikke får til er ikke det verste du gjør. Det er langt verre om du later som om du får det til, og så sniker unna og lar ting stå ugjort. Eller at det ender opp med at det som skulle vært gjort blir helt feil. Om jeg leverer inn bilen for å få fikset bremsene hjelper det lite om noen smører skivene inn med olje og får dem til å glinse rene og pene.
 En annen ting som ikke er det verste en gjør er å legge lista på riktig nivå om en begynner å hoppe høyde. Hvis ikke blir det fort kjedelig både for en selv og omgivelsene. Om en hele tiden river når en hopper blir en lei, og en kan lett komme til å føle en ikke strekker til. Og så slutter en og hoppe, og kanskje begynner en og krype i stedet, siden tilværelsen har blitt en endeløs bekreftelse på utilstrekkelighet. Legger en derimot lista for lavt, kan en komme til å ta for lett på de seirene en opplever, eller bli avhengig av applausen og resten av livet bruke tiden på å kopiere seg selv på Narcissus’ pidestall . Og har en først begynt å kopiere seg selv er ikke veien lang til punktet hvor en bruker mer energi på å forsvare sitt ståsted, framfor å utvide det. En kan si mye om pidestaller, men én ting er sikkert, flaten de gir til å bevege seg på er sjelden av de største.
Å utvikle seg er en bra ting. Å utvikle seg kan også være en smertefull ting. Og derfor er det naturlig at vi i blant søker løsningen med å stå stille. For står vi stille med propper i øra og øynene lukket kjenner vi lite. I Hvert fall blir vi påført lite nytt som kunne vært utfordrende eller smertefullt. I stedet blir vi gjerne rike på tomhet. Tomhet kan bli en tung å bære etter hvert. Det er i enkelte tilfelle langt lettere å bære det en er full av. Det er derfor det føles så godt å være litt full av faen i blant.

Andre ting folk kan være fulle av:

Kjærlighet
Dop
Angst
Gud
Møkk
Håpløshet
Vilje
Empati

Denne listen kunne jeg holdt på med lenge. For det er utrolig hva folk kan være fylt av. Men i stedet for å sitte her i timevis og skrive en liste som nok ville gå over mange sider, kan jo du finne tre ord som beskriver det du er fylt av. Det er ikke for amatører å finne fram til tre slike ord, om ordene skal være ærlige og ikke en del av en forkledning. For er du ærlig, møter du deg selv, og blir nødt til å kjenne etter noe i deg selv. Noe som vil medføre tanker og følelser og kanskje en automatisk forsvarsreaksjon. Det er jo også slik at det du er fylt av noen ganger samtidig er et bur. Det du er fylt av har blitt ditt eget fengsel. Så det å finne fram til tre slike ord kan være en smertefull greie. På den annen side er det også slik at du gjennom å stoppe opp et lite øyeblikk for å kjenne etter i stedet for bare å stresse videre, allerede har funnet ett av de tre ordene dine. Du har funnet ordet mot. Og det er jo en kjempebegynnelse, så kudos til deg.
Skulle du kjenne trang til å se ordene dine skrevet ned, så skriv dem ned. Ofte blir ting virkeligere når en skriver dem ned. Og skal en kunne være i bevegelse må en ha en virkelighet å bevege seg i, hvis ikke er ting en illusjon. Skulle du i tillegg få lyst til å sende ordene dine til meg, her eller på Facebook, så gjør endelig det også. Slike ord kan det bli et kunstprosjekt av en gang. Skulle dét skje, ville du bli del av et kunstverk. Og det er jo ikke verst. Det kan kanskje også være slik at nettopp dine tre ord kan være akkurat de tre ordene en annen ikke engang våger å se på, men så likevel vil se fordi du skrev dem.

Nå skal jeg avslutte:

Aslutning.


Ha en fin dag
Bjørn 

Dagens link er ordet bur






torsdag 26. januar 2012

2015


Mitt brustne ribbein gjør vondt. Veldig vondt. Det gjør at det blir vanskelig å hoste, vanskelig å bevege seg og vanskelig å drite. For alt gjør vondt. Hele tiden. Skikkelig ille. Så for å dempe smerten knasker jeg Paralgin Forte. Noe som gjør at jeg får forstoppelse, og magen står som et trommeskinn og presser mot ribbeina. Noe som igjen gjør det påkrevet med en smule truging om jeg vil møkke. Å truge er ikke så greit akkurat nå. Så i stedet spiser jeg svisker og håper på en lavine. Jeg liker svisker. Men jeg liker ikke å ha det vondt. Smerter er absolutt ikke det beste jeg vet. Noe som vel ligger i smertens natur. Skulle jeg likt smerte måtte jeg nok vært masochist. Og en kan si mye om meg, men masochist er jeg ikke.

Andre ting en kan si om meg nå om dagen:

Jeg sliter litt med å ta i mot omsorg.
Jeg blir rørt når datteren min lager middag til meg og handler og sånt.
Jeg har dårlig samvittighet fordi jeg ikke har fått gitt fiskene mine rent vann siste uken.
Jeg tror andre ikke tror at jeg har det så vondt som jeg selv opplever å ha det.
Jeg har det bare vondt, jeg er ikke død, så jeg smiler fremdeles selv om jeg syter litt.

I dag skal jeg en tur på jobben. For å komme meg dit må jeg kjøre bil. Noe som medfører at jeg må ligge unna Paralgin Forte. Jeg gruer meg litt til det. Faktisk gruer jeg meg veldig. Jeg gruer meg til å bøye meg for å knyte skoene, jeg gruer meg til gå til bilen, jeg gruer meg til å gire. Jeg gruer meg til det meste, kjenner jeg. Men hallo, jeg har tross alt smerter og har ikke driti på flere dager, så litt må det være lov til å grue seg.

Nå rives jeg mellom å gå ut eller ligge helt stille på sofaen og spise piller. Foreløpig leder muligheten for at jeg kommer til å gå ut. Man kan si at den muligheten har høyest odds.  For jeg skal i et møte hvor vi skal presentere noen ganske så store planer som jeg har jobbet med i kulissene et års tid, og som skal kuliminere i 2015 og er ganske spennende.  Dessuten har jeg et kontrollbehov som er relativt velutviklet. Så jeg får vel bare bite tennene sammen og heller ta ei ekstra pille når jeg kommer hjem igjen. Piller hjelper mot så mangt. Bare ikke mot været.

Andre ting piller ikke hjelper mot:

Skitne vinduer
Dårlige program på tv
Telefonselgere
Det råtne innerst i kjøleskapet som ligner litt på en agurk, men som kanskje likevel kan bite.
Pillevegring


Nå må jeg gå i dusjen. Og hva tror du jeg nå kommer til å si om dusjen?
Jo, den gruer jeg meg til.


Ha en fin dag.

Bjørn
Dagens link:










onsdag 25. januar 2012

Vi lister oss så lett.


Dagen har listet seg inn, og natten har forlatt arenaen.
Dette ble begynnelsen på bloggen jeg skriver i dag. Jeg vet aldri hva jeg skal skrive om når jeg begynner. Det bare dukker opp en setning eller et ord i hodet mitt, og så er jeg i gang, og bloggen får ta den retningen den vil. For å få til det må jeg forsøke å glemme dette med prestasjonsangst, og heller våge og være tilstede i det jeg gjør, framfor å tro noe om hva du måtte komme til å tenke om meg når du leser. Prestasjonsangst er det loddet som henger rundt ankelen vår og hemmer bevegelsesfriheten, og har ofte sitt utspring i at vi er redde for hva andre kan komme til å tro om oss. Prestasjonsangsten kan også oppleves som et trangt rom hvor en ikke klarer å finne døra ut. Slik kan prestasjonsangsten få mange navn.
Jeg vet ikke hvorfor folk flest har prestasjonsangst på akkurat de punktene de har det, jeg vet knapt nok hvorfor jeg selv har det når den dukker opp. Men skal jeg kjenne etter her og nå er nok årsaken knyttet opp til følelser som skam. Også er det en redsel for ikke å strekke til som er koblet til skam igjen. Det må jo innrømmes at det er skamfullt og ikke strekke til. I det minste på enkelte områder.  
Hvilke områder en føler prestasjonsangst i forhold til og styrken på følelsen varier fra situasjon til situasjon og fra menneske til menneske. Prestasjonsangsten er ikke et monster vi kan titte på og kjenne igjen som en statisk form. Vi vet ikke alltid en gang at den har kommet på besøk og holder oss i handa. Vi merker kanskje bare at det er noe vi ikke vil gjøre, eller at noe vi gjør skaper ubehag. Også finner vi noen ord å sette på prestasjonsangsten som vi klarer å leve med.

Liten liste over prestasjonsangst som har blitt kalt noe annet:
Jeg har ikke tid akkurat nå.
Det der ligger ikke for meg.
Jeg er ikke så veldig kreativ, så dette blir ikke så fint.
Du får bestemme.
Ikke mas, jeg er sliten.
Nå skal det innrømmes at denne listen kanskje ikke er den mest interessante jeg har sett, så om prestasjonsangsten fikk bestemme nå hadde jeg slettet den. Men jeg vil ikke slette den likevel. Denne bloggen skal ikke være noe jeg presterer, den skal være noe jeg gjør spontant. Prestasjonsangst er kanskje en av spontanitetens verste fiender.   Likevel føler jeg for å kompensere litt for den kjedelige listen, og lager en til. Denne listen skal handle om noe helt annet, og er sikkert mye mer interessant.
Liten liste over ting jeg skammer meg over:
At jeg ikke er bra nok
At jeg ikke ser bra nok ut
At jeg ikke er et godt nok menneske
At jeg aldri har strukket helt til

Dette ble en negativ liste. Vi er ofte flinke til å lage negative lister. Men vi skriver dem sjelden opp og viser dem til andre. De bare svever som en tåke i underbevisstheten vår for så å dukke opp fra til annen for og parre seg med for eksempel prestasjonsangsten. Et av avkommene vi må leve med etter denne famøse akten er ofte Begrensningen, som er lillebroren til Handlingslammelsen, i slekt med Fobi og bor i landet Skam. Derfor er det mye lurere å lage en liste over hva du er stolt av, om du først skal lage en liste. En liste du kan henge for eksempel på kjøleskapsdøra, eller sende til deg selv i posten, som jeg har vært inne på tidligere.
Liten liste over ting jeg er stolt av:
At du kom tilbake til Vannlandet for å lese dette.
Barna mine.
Kjæresten min, og at hun valgte meg.
Barna til kjæresten min.
Ting jeg får til, som ett og annet bilde jeg maler, og en og annen middag jeg lager.
Ting jeg våger. Som for eksempel å omforme håp til å bli valg i stedet for en drømmetilstand.
At jeg fikk faren min til å si unnskyld, selv om han ikke mente det.

Og nå har jeg allerede skrevet så mye at jeg bør avslutte. For det er jo slik at ting lett blir for langt. Det er lenger til London enn med fly, sang Øystein Sunde en gang, men det har jo ingenting med dette å gjøre.

Ha en fin dag

Bjørn 

Dagens link:










tirsdag 24. januar 2012

Kontroll og linjal opp i mørket.


I går, da jeg skulle til tannlegen for å reparere en tann som brakk i helga, sklei jeg på isen og bristet antagelig et ribbein. I hvert fall føles det slik, for det gjør vondt som i innerste et eller annet mørkt og varmt sted. Det var så vidt jeg klarte å komme meg ned i tannlegestolen for å ta i mot den gledelige nyheten om at ny tann vil koste rundt elleve tusen. I tillegg hadde jeg tatt feil av dagen for forestillingen ”Sort Gull” som jeg skrev om i går. Den forestillingen er ikke før neste mandag. Noe som jo var en litt god nyhet, for jeg hadde ikke kunnet gå i går. Så for å konkludere litt ble mandag 23.01.12 en dag jeg nok kommer til å huske en stund.
Det som var litt merkelig med smerten etter fallet i går var at den først var fascinerende. Jeg smilte litt av den og spøkte med ting som at nå er det på tide å begynne med brodder under skoene. Men humoren gikk fort over. Eller ble i det minste dempet. Selv om jeg fremdeles kan smile litt av meg selv når jeg går i vinkel over at smerten hugger.  En kjenner at en finnes når noe gjør vondt.
Nå dreier tilværelsen min seg mest om ikke å gjøre brå bevegelser. Ikke puste tungt, ikke vri meg og ikke le. Å gå til lege med skiten har jeg forstått er bortkastet, for de gjør likevel ikke noe med slike skader, det må bare få hele seg selv. Så siden det ikke stikker beinsplinter ut av siden på meg får jeg bare ta det litt med ro framover, og håpe på litt pleie og omsorg fra de som står meg nær.
”Å hele seg selv” synes jeg er et fint begrep. Jeg skulle ønske vi var flinkere til å hele oss selv. Det er ikke mange grunner jeg kan komme på i farten som gir meg lyst til å være en firfisle, men jeg skulle gjerne hatt evnen de har til å gro ut halen igjen om de først mister den. Selv om jeg må påpeke at jeg ikke har ønske om en hale. Det hadde blitt litt merkelig. Og jeg tror ikke det hadde vært en fordel i forhold til min sosiale angst å komme viftende med en hale på vei over torget. Logring kan fort overdrives og tolkes som et salgsargument, og det er noe med oppmerksomhet som bør vinkles mot riktig felt om vi er opptatt av en smule kontroll. Og opptatt av kontroll er vi jo. Det er ikke til å komme bort i fra det.
Vi forsøker alle å ta kontroll over livene våre. Om noen påberoper seg å ikke være opptatt av kontroll er det fordi de opplever å ha kontroll, eller at kontrollbehovet er så overdimensjonert at de ikke kan vedkjenne seg det. Det er mye folk vil ha kontroll på. Ofte de som står nær dem. Og akkurat det kan fort utvikle seg til å bli en nedbrytende greie. Men for mange dreier det seg om kontroll over mindre farlige ting, som for eksempel over hva andre mener om dem. Helst vil vi at andres oppmerksomhet skal rettes mot noe vi selv opplever som positivt. Eller aller helst hva vi tror andre opplever som positivt. Og det siste kan jo gi seg noen merkelige utslag. For vi har jo en tendens til å overdrive i blant. Spesielt om vi fokuserer på noe som skal skjule noe annet. Da ender vi lett opp med å bli en form for karikatur. Selv forsøker jeg ofte å skjule at jeg har angst. Det har ført til at mange har opplevd at jeg ser sint ut. Det igjen skyldtes at jeg blir så stiv i blikket og ganglaget at en skulle tro jeg hadde stappet en linjal opp i ræva. Andre opplever tilsvarende utilsiktede konsekvenser av forsøk på å ta kontroll over andres opplevelse av dem. Det må jo innrømmes at for eksempel rosa tights og sko med 20 cm høye hæler ikke er det vakreste om du drar over hundre og femti kilo. Det finnes løsninger som nok er mer fordelaktige. En blir ikke Paris Hilton selv om en kler seg som henne. Det skal mer til enn det.  Det samme om du pumper jern og eter steroider til du ligner en kvisete Hulken – minus grønnfargen. Du blir likevel ingen superhelt.
Om vi kunne hele oss selv i stedet for å forkle oss selv, så hadde det vært flott, tror jeg. Eller at vi klarte å akseptere oss selv. Klarte vi det hadde mye vært vunnet. Da kunne vi glemt dette med ballansen mellom status og skam litt, og heller brukt kreftene og fokuset vårt på noe som virkelig betyr noe. Så kanskje dette med å hele seg selv er knyttet opp til å akseptere seg selv. Kanskje det er der vi kan bli som firfislen. Ikke gjennom rosa tights eller steroider. Kanskje det er vi selv som sitter på kraften som kan gi oss ballanse og positivt innhold i livet, ikke guruer med krystallkuler, spillsider på nett eller selskaper som selger piller med uforutsigbare bivirkninger. Det er mange som påberoper seg å ha eiendomsrett på veien til lykke, og samtidig krever solide bompenger av deg for at du skal få bruke den veien.
Vi oppnår ikke å bli elsket gjennom avlat eller bompenger. Og det er elsket vi vil bli, tror jeg. Det er det som styrer hovedvekten av valgene våre, selv om vi ikke alltid erkjenner det. Det er gjennom å bli elsket vi får aksept, og gjennom å være oss selv vi blir elsket. Vi blir ikke mer oss selv gjennom å bryte egne grenser fordi vi tror det forventes av oss, nappe øyenbrynene riktig eller å ha riktig bil.  Det er fort gjort å strekke seg ut av ledd når vi føler oss uelsket. Det er gjennom aksept vi finner fotfeste, og selv blir i stand til å gi aksept til andre. Men ofte vil vi at de vi møter skal elske det vi selv ikke klarer å elske, så vi forkler det så godt som mulig og selger illusjonen om oss selv i stedet for å hele oss selv. Da blir vi skuespillere. Og skuespillere vil vi selvfølgelig ha. På kino, eller i teateret. Men kanskje ikke i stuen vår, eller i sengen, eller under huden vår. Nær oss vil vi helst ha varme, gode, ærlige mennesker. Å være skuespiller handler om å lure folk til å tro på deg. Og det fungerer dårlig i lengden utenfor nettopp kino eller teater. De verste skuespillerne vi kan møte i livene våre kaller vi gjerne sosiopater.
Sosiopater kunne jeg skrevet mye om. Det er mye annet jeg også kunne skrevet mye om. Men kanskje jeg ikke skal forsøke å skrive om alt akkurat her og nå.

Ha en fin dag.
Bjørn

mandag 23. januar 2012

Hvit snø og sort gull.


Ute faller snøen langsomt. Det er noe veldig fredfylt over snø som faller en tidlig morgen. Snøen legger seg som et hvitt, mykt teppe over landskapet uten en lyd. Det er ikke alt som faller uten en lyd, mye går i bakken med et brak. Eneste tingen ved siden av snø som faller uten en lyd som jeg kommer på i farten, er hovmod. Det er sjelden vi hører hovmod falle, så hvor ofte det faller vet jeg ikke. Men at det står for fall har jeg hørt hele mitt liv. ”Alt faller, før eller siden faller alt”, sier Jonas Gardell i ”En komikers oppvekst.” En bok til anbefaling.
I kveld skal jeg se en forestilling. En liten intimforestilling av Arild Brakstad, for kun inviterte gjester. Det gleder jeg meg til. Forestillingen heter ”Det sorte gullet”. Arild Brakstad sto bak Metallmusicalen Svartediket.  Handlingen i musikalen «Svartediket» er spunnet rundt historier om at uønskede barn skal ha blitt druknet i vannet i gamle tider.

*

”Det Sorte Gullet”- Arild Brakstad
- fra psykiske utfordringer til skapende kraft

Som et mental mentholt friskt pust forteller Arild Brakstad, skaperen av verdens første black metal musikal ”Svartediket”, om egen angst, tvangstanker og paranoia som ble snudd til selvinnsikt og skaperkraft. Med egne viser, dikt og et skrikekurs brytes fordommer fortløpende ned så latter og tårer triller! Det sorte gullet er den største menneskelige ressurs vi alle har i oss og må ikke forveksles med gull, diamanter og olje. Vel møtt og farvel til fortiden!

*

Det er ikke så ofte jeg kommer meg ut på slike ting. Det er noe med sosial angst og turer på byen som ikke går helt i hop. Men jeg gleder meg til dette. Selv om skrikekurset virker litt skummelt. En blir ganske synlig gjennom å skrike. Derfor er det ikke så ofte jeg skriker. Men det har hendt at jeg har gjort det midt oppe på fjellet når jeg har kjørt mellom østlandet og vestlandet. Opplevelsen har kanskje ikke vært grensesprengende, men det har likevel vært greit å ha gjort det. På samme måte som det er greit å stå og pisse oppe på fjellet uten å ha noe å pisse bak eller mot og strekke armen mot himmelen, kanskje. Jeg har aldri forsøkt å gjøre begge tingene samtidig. Kanskje det bør bli mitt neste prosjekt når jeg skal østover, pisse og skrike oppe på Hardangervidda med armene mot himmelen. Kanskje andre bør forsøke det også. Kanskje det kan bli en trend?
Kjæresten min skal også være med i kveld. Det er fint å gjøre ting sammen. Det er ikke så ofte vi gjør ting sammen som ikke hører med til det rutinemessige.

Kort liste over ting vi gjør sammen som ikke er drept av rutinedjevelen:

Har søndagsmiddager for hennes og mine barn.
Kysser eller klemmer hverandre, noen ganger begge deler.
Snakker lenge sammen over frokosten de helgene vi er ungeløse.
Tar en Baileys til kaffen.
Går i Grieghallen eller teateret.

Nå skal jeg ikke skrive stort mer i dag. Noen sa at det lett kan bli for langt det jeg skriver, og det hadde Noen et poeng i, tror jeg. Noen som sa det heter Imi. Imi heter egentlig Imogen, men det liker hun ikke å bli kalt. Selv synes jeg navnet  Imogen har musikk i seg. Imi gir meg mange gode råd. Det er ikke alltid jeg følger dem, men det betyr ikke at de ikke er gode likevel. Andre som gir meg gode råd er Unni, Siri og Nina. Dette er mine kunstneriske rådgivere og kollegaer. Den som gir meg de aller beste rådene er likevel kjæresten min. Hun er så klok at det i blant vipper meg av pinnen. Jeg tror vi alle trenger å bli vippet av pinnen i blant. Jeg tror det er bra å falle litt. Kanskje fra sin høye hest. Det er også veldig greit å være den som tar i mot. Vi kan ikke klare alt her i verden. Vi strekker ikke alltid til. Vi kommer ikke alle i historiebøkene, og vi blir ikke alle verdensmestre.  Men vi kan alle være en som tar i mot. Heldige oss. 

Ha en fin dag. 
Bjørn






søndag 22. januar 2012

Sommerfuglvinger og vannland.


I går brakk jeg ei tann. Jepp, tvers av, bare stumper igjen. Så nå blir det vel stift, eller bro, eller hva vet jeg, annet enn at dette kommer til å koste penger. Penger er ikke det jeg har mest av. Hva jeg har mest av er jeg ikke sikker på her og nå. Men noe er det helt sikkert. Det er alltid noe en har mest av, selv om en sjelden er klar over hva. En fokuserer gjerne oftere på hva en mangler.
Det snakkes om sommerfugleffekten fra tid til annen. Luften som settes i bevegelse av en sommerfugls vinge et eller annet sted på kloden får en konsekvens et helt annet sted. Jeg lurer på hvilken effekt mitt tap av tann vil få på verden. Jeg regner ikke med at den blir så stor. Men noen vil påvirkes av det. Uten at det nødvendigvis vil føre til avisoppslag.
Det er mye som skjer i livene våre som vi ikke er herre over. Ting bare skjer. Og så får det en konsekvens. Det er også mye vi velger i livene våre som får en konsekvens. Jeg velger for eksempel å skrive disse ordene, og du velger å lese dem. Dette er ikke ubevisste handlinger, noe vi bare gjør helt bevisstløse. Dette er valg. Både fra din og min side. Mitt valg påvirker deg til å gjøre et valg. Ditt valg påvirker kanskje noen andre. Dette kan kalles en bevegelse. Bevegelse er bra.
Når jeg tenker på ordet konsekvenser har jeg lett for å se for meg noe negativt. Men en konsekvens kan jo også være av positiv karakter. Selv om jeg har vanskelig for å finne det positive ved det å miste en tann.
Hvis du stryker noen over kinnet i dag og sier du er glad i vedkommende får det en konsekvens. Både for deg og for den du sier det til. Hvis noen slår deg i dag får det også en konsekvens. Det samme hvis det er du som slår. Hva konsekvensene blir av disse valgene er vanskelig å si. Selv ble jeg slått en del som barn. Med flat hånd, knyttet neve, kvister og belte. Noen ganger måtte jeg gå ut i skogen og kutte en passelig gren, ta den meg hjem, kle av meg for så å ta i mot slagene. Var grenen for pinglete fikk det en konsekvens. Konsekvensen var at det ble lagt mer kraft bak slagene, for å straffe meg for valget jeg hadde tatt. Det ble med andre ord en tilleggsstraff, så jeg forsøkte å finne en ballanse i dette med tykkelsen på grenen. Vi søker alle ballanse. Ballanse er kontroll, og vi søker alle en form for kontroll der vi er.
I dag kan jeg se at poenget med slagene var å ta fra meg min egen vilje og følelse av identitet, for å få meg til å underkaste meg fullstendig. Det er de samme mekanismene som ofte brukes under tortur, får å få igjennom en underkastelse. Og planen lyktes. Jeg vokste opp med en følelse av at alt var ukontrollerbart, og at jeg ikke var verdt noe som helst. Straffen for å være meg ble livsvarig, og det er en ganske streng straff for å være barn og for de valg barn gjør. Jeg er fremdeles ikke mye verdt, men jeg forsøker så godt jeg kan å kompensere for det. Når det gjelder dette med hånden som stryker over kinnet knyttet til ordene jeg er glad i deg, har jeg kun ett minne om en slik hendelse. Men da var jeg blitt voksen, og moren min som sa ordene var pære full. Det tar bort litt av effekten, likevel klamrer jeg meg i blant til de ordene.
En er sjelden herre over konsekvenser. Vi tror vi er det, men tar veldig ofte feil i forhold til hva konsekvensene blir. Det betyr likevel ikke at vi skal gi fullstendig faen i hva vi velger. For vi skal alltid strekke oss mot et ideal. Mot noe vi verdsetter. Om disse ordene jeg skriver nå får deg til å si til noen at du er glad i dem i dag, har de fått den konsekvens at ordene ikke er bortkastet. Om de stopper deg i å slå noen er de heller ikke bortkastet. Og nå henviser jeg til meg og min opplevelse. For deg selv og de som er nær deg blir konsekvensene, mye, mye større.
Uten min brutale oppvekst hadde jeg ikke sittet her med ordene mine. Jeg hadde ikke sittet her for å skrive om verdi. Jeg hadde antagelig heller ikke blitt kunstner. Så konsekvensen av det som skjedde for mange år siden har fått en verdi for meg. Slik får jeg også verdi. Et slag som satte luft i bevegelse skaper fremdeles en bevegelse. Slik en vennlig hånd over kinnet også gjør.
Ofte er det slik at vi rømmer fra vonde ting. Ingen skal komme her og si at vi syter. Så vi vil ikke tenke på det, og vi vil ikke snakke om det. Vi tror taushet er en løsning. Det er det ikke, taushet er stort sett unnvikelse. Vi forsøker å nekte hendelsene å ha effekt på livene våre, for å slippe vanskelige valg og for å slippe å forholde oss til vanskelige følelser. Enten vi har blitt slått eller har opplevd andre former for overgrep. Selv har jeg omsider valgt å la overgrepene få være en del av meg. Jeg rømmer ikke lenger fra det, og jeg påberoper meg retten til å bære konsekvensene av handlingene synlig. Det har vært en lang prosess å komme hit, men jeg er meg. Jeg har fått en identitet. Et ståsted.
Jeg kaller denne bloggen Vannlandet. Vannlandet er også tittelen på et tredelt maleri jeg malte for et par år siden. For meg handler bildet om veien mot en identitet. Det handler om å forsøke å samle de elementene en består av til et hele. Finne en orden i kaos. Slik at det skal bli mulig å få en form for oversikt, og gjennom oversikt finne en plattform å stå på. Begrepet Sommerfugleffekten har sitt utspring i et forsøk på å få oversikt i kaos.
Oversikt er ikke det verste en har. Vi har heller ikke så mye av det som vi tror. Men vi kan skaffe oss et snev av oversikt og kontroll gjennom å være bevisst våre valg. Ett bevisst valg er langt bedre enn fullstendig bevisstløshet.
Jeg startet denne teksten med å si at jeg ikke visste hva jeg har mest av, og nå har jeg funnet det ut. Gjennom reisen disse ordene har vært for meg i dag. Og siden jeg tror at mennesker er satt sammen på noenlunde samme vis, og handler ut ifra noenlunde felles mekanismer, tror jeg vi alle bøyes under denne eiendomsretten enten vi erkjenner det eller ei. Det vi alle har mest av i livene våre er mangel på bevisste valg.

Du kan forstørre bildet ved å klikke på det.
Ha en fin dag.
Bjørn



lørdag 21. januar 2012

Gleden ved å få brev


Microsoft Word lyser ubesudlet og hvitt mot meg fra pc-skjermen, før fingrene begynner å løpe over tastaturet og etterlater seg de små, svarte tegnene på den hvite flaten som samlet blir tankene mine. Og tankene mine bærer på ett ord som dukket opp da jeg sto og lagde morgenkaffen min. Det ordet er lykke. Så nå har jeg skrevet det også. Jeg kan se ordet på pc-skjermen. Lykke, står det. Det er ikke like fint å se på i Word som det er når jeg ser det i hodet mitt, for i hodet mitt er det okerfarget. En fin, lys okerfarge, som beveger seg nesten som i en lavalampe og varierer fra å ha rødt som tyngde og over mot gult, i en langsom, myk bevegelse. Slik ser ordet lykke ut for meg. I dag.
Noen morgener er det bare slik at en våkner opp og kjenner at ja, det er godt å være meg, og det er godt å ha alt det jeg har i livet mitt. Det er en langt bedre følelse å våkne og kjenne på slikt, enn det er å kjenne på at det er noe som mangler. Tenk ikke så mye på det du mangler.  Det en mangler forsvinner uansett ikke, en trenger ikke gå rundt å fokusere på det hele tiden.

Liten liste over hva jeg har i livet mitt:
Fem akvarier.
En lysegrønn VW Golf.
To døtre.
En kjærest, og hennes barn.
En liten leilighet med ting på veggene som betyr noe for meg.
Noen skap med ting som ikke betyr like mye for meg.
Noen esker på loftet med innhold jeg ikke lenger husker.
Pensler.
Betalte regninger.
Valgmuligheter. 

Denne listen kunne jeg sikkert gjort mye lenger, men det er ikke nødvendig. Det skal ikke alltid så mye til før en kjenner at en er rik. Om du selv forsøker å lage en slik liste etter at du har lest dette, vil du forstå hva jeg mener. Om du skriver ned noen få ting på en liten lapp og henger den på kjøleskapsdøra vil både du og de som leser det du gleder deg over få en langt bedre start på dagen enn dere vil få uten den lappen.
Antagelig vil din liste bli litt annerledes enn min. Det er ikke sikkert du har fem akvarier. Det er langt fra alle som har det. Til gjengjeld kan det henne at listen din inneholder andre fine ting. For eksempel ordet venner. For de fleste har venner. Selv har jeg ikke det. Jeg er venneløs. Men jeg har mange fisk. Min siste kamerat døde for rundt et år siden. Han tok livet av seg. Triste greier. Jeg savner han. Han het Robert, og var en veldig hjelpsom mann med store kunnskaper som dukket opp for å ta en kopp kaffe en gang eller to i uken. Unntatt det siste året, da ble han mer og mer perifer. Til han da altså ble helt borte en dag.  Den eneste tingen Robert manglet i mine øyne var evnen til å snakke om seg selv og det han føler. Derfor snakket han mest om praktiske ting, og bar på mange hemmeligheter. Hemmeligheter er ikke så greie å bære på over tid. De andre vennene jeg har hatt opp igjennom årene har forsvunnet på andre måter. Gjerne etter markante omveltninger i livet mitt. Alt har sin årsak. Selv har jeg vendt meg til å leve med kun kjæresten min som venn, men jeg kaller henne ikke venn selv om hun er det, jeg liker bedre å kalle henne kjæresten min, for hun er jo det kjæreste jeg har, i tillegg til barna mine.
At jeg er venneløs gjør meg ikke spesielt ensom. Det finnes ikke noe trist ved det. Det er bare slik det er. Jeg synes det er ganske greit. Om du kjenner på noe trist ved å lese dette er det din egen tristhet som får utløp, ikke min.  Jeg har kollegaer og bekjente i tillegg til kjærest og familie, og det føles som om det er nok. Jeg har en opplevelse av at andre synes det er langt merkeligere at jeg er venneløs enn jeg gjør.  Derfor liker jeg å nevne det i blant, bare for å se på hvor rare folk blir i ansiktet når de forsøker og ikke vise hva de tenker eller føler.  For rare blir de. Nesten helt uttrykksløse. Det synes jeg er morsomt. Jeg er stygg sånn. Men litt gøy må jeg jo ha det, jeg er jo tross alt venneløs.
Nå skal jeg ikke skrive mer. For da gidder du ikke å lese alt.
Jeg synes denne lille teksten ga meg en fin start på dagen. En fin start på dagen er ikke det verste en har. Jeg kunne laget en liste over hva det verste jeg har er, men den ville ikke blitt litt interessant en gang. For det er lite fryktelig i livet mitt nå. Skal en lage en liste over det frykteligste en har i livet blir den sjelden så skremmende som en tror. Da bør en ha det skikkelig dritt, for at det skal være noe poeng i å henge den opp. Men en trenger ikke henge den på kjøleskapsdøra uansett. Verden er full av steder hvor en kan henge en liste. På den måten er verden gavmild. På kjøleskapsdøra bør det henge noe fint om det skal henge noe der, synes jeg. Kanskje en liten magnet med en blomst på. Også kan den magneten holde fast et frimerke som du kan lime på en konvolutt. I konvolutten kan du legge et brev. For eksempel til deg selv. Og i brevet kan du skrive noen ord om hvor grei og snill og fin du er. Og sende det. Jeg tenker du aldri har fått et slikt brev fra deg selv før. Så nå kan det bli spennende og hente posten.
Og det var det. Tudelu. Ha en fin dag.
Bjørn 



fredag 20. januar 2012

Søvn


I natt har jeg ikke sovet. Å ikke sove gjør noe med hodet. Det blir på en måte litt lett, og jeg føler det summer. Nesten som om noen har fylt det opp med bruspulver. Jeg tror ikke jeg er på høyden akkurat nå. Men så sies det jo også at uten søvn skal en ikke for eksempel kjøre bil. For det ville være som å kjøre med promille. Jo mindre søvn, jo høyere promille. Om jeg hadde kjørt bil i to døgn uten søvn og havnet i en ulykke, forundrer det meg ikke om jeg ville fått nedsatt utbetaling på forsikringen. Antagelig ville det blitt regnet som uforsvarlighet. Yrkessjåfører har jo allerede fått lovfestet hvileperioder, og det er nok ikke uten grunn.  Men privatbilister kan gjøre som de vil.
En kan jo også se for seg mennesker i diverse stillinger som må ta avgjørelser som vil påvirke andre. Alt fra de som sitter bak skranken på offentlige kontorer og styrer enkeltmenneskers skjebner, til leger, soldater, flygere, til de som styrer landet. Vil de måtte stå til ansvar hvis de tar avgjørelser med så lite søvn at det kunne sammenlignes med promille? Jeg tror ikke det.
Jeg lurer på hvordan det hadde blitt tatt i mot om de ble stilt til ansvar på samme måte som en sjåfør kan bli. Med avkorting i lønn eller bøter. For meg som kan bli avhenging av disse menneskene er det jo av interesse at de er raske og oppegående og i stand til å gjøre kloke og riktige valg. Sinnstilstanden og energinivået til disse menneskene kan komme til å ha stor innvirkning på livet mitt.
Jeg kommer ikke til å gå på jobb i dag. Å gå på jobb uten søvn er sjelden et lurt valg i mitt tilfelle. Jeg trenger kontroll på tanker og følelser for å kunne fungere, og uten søvn mister jeg litt av denne kontrollen. Siden jeg er kunstner får ikke et slikt valg noen konsekvenser å snakke om for andre. Så jeg kan heller arbeide litt hjemme, og satse på å få meg en strekk på sofaen utpå formiddagen.
Hva du kommer til å gjøre om du ikke har sovet aner jeg ikke. Det er ditt valg og ditt ansvar. Men hvis du er president i USA og sitter med fingeren i nærheten av en rød knapp med direkte kobling til en haug med atomraketter og kjenner på et søvnunderskudd som gir deg bruspulverfølelse i hodet, vil det gjøre meg veldig glad om du satser på å roe ned litt. Tar en liten timeout kanskje. Det samme om du arbeider med eldre, barn, handikappede eller andre som er overgitt til din omsorg og varetekt. De fortjener å oppleve deg på ditt beste.
Ha en fin dag.
Bjørn







torsdag 19. januar 2012

Taushet er ingen løsning


I dette øyeblikket gjør jeg noe jeg har blandede følelser i forhold til. Det er ikke alltid jeg har blandede følelser, men jeg har det nå i forhold til å skrive. Jeg skriver uten å vite hva jeg skal skrive om, og uten å ha så veldig lyst til å gjøre det, og jeg vet jeg kommer til å utlevere meg. Det er ikke alltid jeg føler for å utlevere meg. Noen ganger kjenner jeg at jeg kanskje trenger å beskytte meg selv i stedet. I kveld har jeg det litt slik. Derfor har jeg for å gjenta meg selv blandede følelser i forhold til hva jeg holder på med akkurat nå, men jeg får forsøke videre, så får vi se hva det ender opp med. Noen fryd og sjokkblandet opplevelse blir nok likevel ikke servert deg her i kveld, så kjenner du en trang til heller å velge chipsposen og tv så gjør endelig det.
Det er ofte jeg har blandede følelser i forhold til hva jeg skal gjøre, og ofte er det en blanding mellom lyst og angst. Er lysten stor nok forsøker jeg å gjøre tingene uansett, men er angsten størst blir lite gjort. Når angsten vinner, føler jeg at det er jeg som taper. Det er derfor lett å konkludere med at jeg derfor opplever en del tap. Og det gjør jeg. Men heldigvis opplever jeg ganske mange seire også, så det jevner seg ut over tid. Jeg liker å tro at tiden er på min side. Og det er en ganske optimistisk tanke, alderen min tatt i betraktning. Derfor kan jeg kanskje konkludere med at jeg er en optimist også.
Det er mange blandede følelser vi kan oppleve til daglig. Vi rives mellom plikt og latskap, feighet og mot, skam og stolthet, osv.
Akkurat nå handler ikke ambivalensen min om lyst/angst, den handler mest om følelsen av å ikke ha noe å si, men likevel ville si noe.  Så jeg tenker at jeg kanskje burde holde kjeft, men jeg skriver likevel. Jeg kunne sett på tv i stedet, men tv er lite produktivt å se på. Jeg har en tendens til å sovne på sofaen etter en stund. Det er til vanlig lite kreativitet i det å sove på sofaen, selv om jeg kan være heldig og drømme noen flotte drømmer. I forrige uke hadde jeg en fin drøm. Men den har jeg glemt nå.
I går lå jeg på sofaen og så på tv. Men jeg sovnet ikke. Jeg så et program som het Psyk forandring. Og ja, det var psykt så det holder, men det var også interessant. Jeg opplevde at det ikke var så vanskelig å identifisere meg med de som deltok i programmet, for selv om jeg selv har verken vaskesyke eller andre merkbare tvangshandlinger, så har jeg følelser. Og det er følelser programmet handler om, ikke rare mennesker vi skal le av. Jeg må innrømme at jeg lo litt likevel, så der har du meg.
Jeg synes det er sterkt at deltagerne i Psyk forandring våger å stå fram på den måten de gjør. Og modig av dem at de våger å utfordre de sterke følelsene som oppstår i det de går mot alle de signalene de opplever som skriker at de skal vike unna. For å klare å stå i mot det skriket kreves det en solid porsjon fortvilelse, og en dugelig porsjon mot.
Å være synlig krever mot. Sånn er det bare. En trenger ikke ha en lidelse for å kjenne på utfordringen i det. Tenk bare på hvor ofte du selv gjemmer deg. Enten det er fordi du skammer deg, føler deg underlegen eller viker unna av andre årsaker. Tenk også på hvordan du gjemmer deg. Gjennom å smile når du ikke synes ting er morsomt, når du bruker for mye penger på status for ikke å bli dømt, når du hevder en mening kun fordi den gjør deg populær, eller når du kler deg for å skjule en skavank du føler alle ser. Legger en sammen alt en skjuler blir det en ganske solid pakke etter hvert. Det er mye en forsøker å gjemme for andre. Tenk da videre hva det ville koste å stille deg naken på torget og si: Dette er meg, dette er skammen min. Dette er sårbarheten min. Kom og se.
Det deltakerne i serien Psyk forandring gjør er å stille seg naken på torget. De møter ikke kun utfordringene som ligger i å møte sin egen angst, de gjør det i full synlighet, med all sin skam og sårbarhet åpen for skue.

Jeg synes slikt fortjener en applaus.


Bjørn


onsdag 18. januar 2012

Du må våge


Så er det onsdag. Igjen. Og det er jo helt greit. Onsdager har jeg ingenting i mot sånn generelt. Det er mye jeg ikke har noe i mot. Men det er mye jeg har noe i mot også. En av tingene jeg har mye i mot er spill på nett. Og spesielt reklame for spill på nett. Enten det er reklame for poker, bingo eller spillmaskiner. Disse reklamene lyver, for de lover lykke. Ingen kan love lykke. Ikke jeg, ikke du.
Du må våge for å vinne, påstår en slik reklame. Og i går så jeg at de har begynt å bruke idrettsutøvere med mentale handikap for å eksemplifisere påstanden sin. Smakløsheten har ingen grenser. Og ikke viljen til å trekke penger ut av folk heller. Så visst våger de, og sikkert vinner de. Men når det gjelder deg og meg så handler det mest om å våge å tape tror jeg, om vi beveger oss inn på en slik side.
Selv våger jeg ikke å nærme meg disse spillsidene. Jeg legger inn en lottokupong hver uke, men der stopper det med hensyn til spill for mitt vedkommende. Lottokupongen føler jeg jeg har kontroll over, men kontrollen på andre spill tror jeg er lett å miste. Så det holder jeg meg unna. Det er mye jeg holder meg unna. Jeg liker å ha en viss kontroll.
Du må våge for å vinne.
Dette er jo et flott utsagn ved første øyekast. Men hvorfor skal vi alltid vinne? Da jeg vokste opp het det at det viktigste var å delta. Jeg tror ikke jeg er så opptatt av å vinne. Jeg føler heller jeg bør bruke kreftene på og ikke falle i den fella som sier at alt er en konkurranse. Og heller forsøke å delta. Jeg synes det er utfordrende nok å delta. Derfor hender det jeg melder meg ut. Tar en timeout. Det er så voldsom mye jeg skal delta i, synes jeg, at jeg må våge å si nei i blant.
Å si nei er en egenskap mange sliter med. Veslefrikk hadde en låt for mange år siden som het ”Lær meg å si nei”. Det er sjelden vi hører den slags låter nå for tiden. Nå går det mer i ”Touch my body, bitch”, eller ”I am sexy, sexy, sexy”.
Det er ikke meg i mot å bli berørt litt, en klem i ny og ne er alltid godt. Men bitches kan godt holde seg unna meg, selv om de er aldri så sexy. Bitches står på listen over ting jeg ikke trenger. Sammen med spill på nett.
Da Veslefrikk herjet landet var det vanlig å bruke begrep som å være på barrikadene. I dag er det få barrikader å se. Det meste er oljet opp så det sklir greit igjennom både her og der.
Om en sklir gjennom det meste går det greit en stund, men etter hvert begynner en kanskje å lure på om det er noe som kan få en til å stoppe opp. Og det er det. Det finnes en vegg. Og en bråstopp. Kanskje er det en god ide å bremse litt før en kommer til den veggen. Gi seg selv tid og rom til å kjenne etter hva en bærer på, og ikke bare forholde seg til det en har lyst på. Kanskje det er da en føler at det er mulig å vinne noe med verdi. Ikke inne blant de blinkende lysene på nettet, men når en kommer nær seg selv.

Du må våge for å vinne.
Ha en fin dag
Bjørn




tirsdag 17. januar 2012

Sannheter


Det enkle er ofte det beste.
Det er summen på kassalappen som teller.

Dette er to uttalelser som blir servert oss daglig, og som blir servert som sannheter.
Klart det enkle ofte er det beste. Men ofte er jo det krevende også det beste. Det virkelig gjennomarbeidede. Det vi må streke oss etter, yte i forhold til, som koster oss både svette og tårer. Det er alltid noe som kan være det beste. Det enkle står ikke i en særstilling der, selv om det etableres i oss som en sannhet fordi det øses over oss hele tiden.
Også dette med at det er summen på kassalappen som teller. Mmm, nei, det er nok ikke det i min verden. Det som teller i min verden er helt andre ting. Jeg vil gjerne ha rimelige varer, selvfølgelig vil jeg det. Men jeg vil aller helst ha gode og delikate produkter og et godt utvalg framstilt på en renslig måte med et snev av estetikk. Jeg vil ha høflige ansatte og jeg vil finne en parkeringsplass. Jeg vil absolutt ikke stilltiende godta at ting ikke holder mål, for at det skal være billig eller enkelt. Jeg har en følelse av det ikke nødvendigvis er du og jeg som kunde som sitter igjen med den største økonomiske gevinsten når enkelheten blir framstilt som noe vi alle ønsker oss. Jeg føler meg med andre ord lurt.
Jeg føler ofte at det er noen som vil lure meg. Verden rundt oss består av mange sannheter. Ikke alle er like sanne, selv om de hevdes å være det. Jeg vet ikke om dette jeg skriver nå er en sannhet, men jeg vil hevde at litt ydmykhet burde være på sin plass å bytte ut noen av sannhetene med.
Jeg har selv vært en ivrig tilhenger av sannheter. Og en ivrig forkjemper for de sannheter jeg har etablert i hodet mitt. Over tid har det vist seg at ikke alle har holdt vann, men det har jeg sjelden tenkt på før jeg har stått med våte sko. Du kjenner meg igjen på den surklende gangen.
Likevel trenger jeg sannheter. Men jeg trenger ikke nødvendigvis alle andres sannheter. Eller lettvinte sannheter.  Jeg trenger mine egne. Og for å oppnå et slikt eierskap må jeg slutte å godta alt som blir servert, kun fordi det blir servert så ofte at jeg automatisk annekterer det som sannheter, eller fordi det serveres med overbevisende tyngde. Det er mye vi godtar som sannheter fordi det hevdes med autoritet i stemmen eller er kledd i glitrende farger. Det er mange guruer der ute. Som tilbyr sannheter i form av krystallkuler og dess like. Spill på nett her, se hvor lykkelig du blir da. Trim med oss så blir du enda lykkeligere. Fiks nesen. Bruk disse klærne. Tamponger med riller eller vinger eller propeller eller elektrisk motor får du hos oss. Kjøp lykken. Dette produktet er best, denne guden er best, dette er veien å gå, gå til grunne om du ikke kjøper dette. Er du ren i ditt hjerte vil du belønnes, og ren blir du om du gjør som vi sier, og det koster nesten ingenting. Osv osv. Men kanskje vi bør holde litt fast i den lille sannheten som sier at virker noe for godt til å være sant så er det gjerne det. Og heller forsøke og finne et lite fotfeste i oss selv.
Etter hvert som jeg har blitt eldre har den verden som betyr noe for meg blitt mindre og mindre. Det er ikke så mye jeg higer etter lenger. Jeg strekker meg, og forsøker å gjøre det jeg holder på med best mulig, men jeg er ikke lenger så opptatt av hva jeg ikke har som jeg en gang var. Klart jeg har ambisjoner og gjerne vil oppnå ting, men jeg vil ikke oppnå det på bekostning av alt annet. Det er ikke det som er viktigst i livet mitt. Selvfølgelig skulle jeg gjerne vært rik, for jeg kunne gjort mye bra med penger. Men jeg får gjort ting uten så masse penger også. Og klart jeg gjerne skulle vært høy og mørk med muskler både her og der, i stedet for å være en lett fargeløs middelaldrende mann med begynnende mage, eskalerende håravfall og klissvåte sko. Det som opptar meg mest er likevel de menneskene som står meg nærmest, og det betyr lite om de har riktig nese, store muskler, merkeklær eller er billige i drift. Det er ikke kassalappen som teller, eller at alt skal være enkelt. Ting som omhandler de nære ting får koste hva det koste vil, og det er ikke nødvendigvis penger.  Det som betyr noe er hvordan vi har det med oss selv og hvordan vi har det oss imellom.


Ha en fin dag.
Bjørn


mandag 16. januar 2012

Hender, valg og minner.


I mitt første innlegg på denne bloggen skrev jeg:  Minner er rare sånn. De blir komprimert over tid og tilslutt sitter vi igjen med kun små glimt av hva som skjedde.”

Når minner blir komprimert, er det viktig å huske på at innholdet likevel er det samme. Det er komprimeringens natur å minske overflaten, uten å fjerne innholdet. Slik at når vi husker noe vi har opplevd tidligere, kan vi komme til å kjenne på mange følelser som ikke står i forhold til de bildene vi ser for vårt indre øye. Det er fordi overflaten hvor bildene ligger har blitt så liten at det er plass til færre klare bilder, så liten at en del detaljer viskes ut.
Om en tenker seg at et minne en har er en liten kule, kan en noen ganger føle at dette er verdens vakreste kule. Juletreets fineste smykke. Og det er jo en deilig følelse. Men noen ganger kan det i blant virke uforståelig at det også føles ubehagelig å se på kulen en har funnet. Selv om kulens overflate er vakker. Kanskje er bildet en ser på kulens overflate for eksempel et hus, eller et menneske en kjente en gang. Eller andre ting. Ting som i seg selv er helt ufarlige. Da er en inne i dette med komprimeringens natur. Detaljer er ikke lenger synlige for ens blotte øye, men detaljene finnes likevel. Kanskje noe skjedde i det huset, eller i forbindelse med et menneske, men at en ikke ser bildene av dette fordi overflaten av minnet hvor bilder vises har blitt så liten at en ikke oppdager alle detaljene. Da kan en komme til å kjenne på et ubehag eller en uforståelig uro, som vi gjerne vil forsøke å bli kvitt. Og det er mange måter å bli kvitt disse følelsene på. Det handler om å erstatte dem med noe annet. For eksempel valium, mat, trening, vasking, vold, alkohol, sex, karriere, statussymboler, osv, osv.  I lengden hjelper det likevel ikke å løpe fra en slik liten kule. For om ikke øyet finner alle bildene, er det ofte slik at kroppen likevel husker innholdet i kulen. Dvs at følelsene våre har blitt aktivert, uten at vi forstår hvorfor.
Det kan være ganske skremmende å eie en slik liten kule. Så ofte forsøker vi som sagt å løpe fra den. Når vi ikke klarer å løpe fra den, forsøker vi kanskje å gjemme den bor innerst i en skuff i stedet, og kanskje vi glemmer helt hvor vi la den. Så ligger den der da, kanskje i mange år. Noen ganger helt til vi blir voksne. Noen ganger et helt liv, uten å se dagens lys igjen. Men det hender også at den dukker opp igjen. Gjerne når vi minst venter det. Og så blir det gjerne til at vi ser på den. Da kan vi velge om vi vil forsøke å åpne kulen, slik at innholdet får vokse seg synlig for oss. Eller vi kan gjemme den i skuffen igjen, låse skuffen og kaste nøkkelen. Valget er vårt eget.
Jeg kjenner en del mennesker som har åpnet ikke bare skuffen, men også den lille kulen. Og noen få av dem har opplevd at ut av kulen har det strømmet et svart mørke som har oppslukt alt. Da forandrer livet seg. For i dette store mørket må en forsøke å navigere, noe som ikke er lett når konturene av alt en kjente er visket ut. Så kanskje er det lurt å åpne kulen litt forsiktig, om en eier en slik kule. Så ikke alt mørket strømmer ut på en gang. Og kanskje er det også greit å finne en hånd å holde i når en skal gå igjennom mørket og kjenne det en kjenner.
Om du ikke eier en slik kule, er du heldig. Men om du ikke eier en kule, så eier du likevel en hånd. Den kan du velge å la noen holde i, eller du kan putte den i lomma. Livene våre er en endeløs rekke av mulige valg. På det området skilles det ikke mellom Jørgen Hattemaker og Kong Salomon.
Dette er kanskje ikke hva jeg lytter mest til, men alt handler jo ikke alltid om meg.:) 

Ha en fin dag.
Bjørn



søndag 15. januar 2012

En liten løgn her og en liten løgn der, og vips - er du ingenting..


Det er søndag kveld. Klokka mi sier at tiden er 20.30, men den lyver, for tiden er halv elleve. Grunnen til at klokka mi lyver, er at batteriet synger på siste verset. En kan også si at grunnen til at klokka mi lyver er at den ikke klarer noe annet, den har ikke mer å gå på. Den er brent ut. Så et naturlig spørsmål vil vel da bli: Lyver egentlig klokka, eller er løgn en beskrivelse av noe vi selv velger der det frendeles finner alternativer?

Selv lyver jeg mye. Og det jeg lyver mest om er om hva jeg føler. Måten jeg lyver på er ved å unnlate å si hva jeg føler, eller ved å late som om jeg føler noe annet enn jeg gjør. Og unnlate å si ting er også en måte å lyve på, spør du meg. Men selv om jeg lyver mye i forhold til hva jeg føler, lyver jeg langt mindre enn jeg gjorde i tidligere år. For etter som tiden har gått opplever jeg at å lyve i forhold til hva jeg føler gir meg angst. Og angst begrenser livet mitt. Dette er en sannhet. Så jeg forteller sannheter også. Alt er ikke løgn i mitt liv. Jeg synes sannheter er en ganske fin greie. Jeg blir mer og mer glad i å fortelle sannheten, så sannheter har etter hvert begynt å ta langt større plass enn løgner, tross alt. En ganske grei ordning det, i grunnen.

Til hverdags møter jeg mange løgner fra andre også. Ikke bare mine egne løgner. De som lyver mest til meg er stort sett de som har noe å selge. Enten det er seg selv, eller et produkt. Etter de som har noe å selge kommer de som har noe å miste. De er en god nr to på listen over løgnere. Det stedet hvor jeg ser mest løgn er på tv, tror jeg. I reklamepausene. Der er det mye løgn. Men det skal jeg snakke om en annen gang, for nå er jeg litt sliten.

Grunnen til at jeg er litt sliten er at jeg har vært i bursdag i kveld. Sammen med ganske mange folk. Og siden jeg er en mann som opplever en del angst i min hverdag er slike sammenkomster en utfordring for meg.  For angsten min kommer ikke av trange rom, insekter, bakterier, slanger eller biler. Angsten min kommer av folk. Det vil si at jeg har sosial angst. At jeg får sosial angst i slike sammenkomster som jeg opplevde i dag, skyldes ikke de som var der. Det gjør sjelden det. De er uskyldige. Om en skal snakke om skyld ligger den hos meg. Problemene mine skyldes mine evner til å takle egne følelser når jeg er i samspill med andre. Og fordi det er vanskelig å takle følelsene, lyver jeg om dem, som sagt. Og når jeg lyver får jeg angst, for da mister jeg meg selv, og å miste seg selv er ganske skummelt. Når en mister seg selv blir en ingenting. Eller en etterligning.  Jeg vet litt om å være både ingenting og en etterligning, så det har jeg ikke lyst til å bli igjen. Derfor forsøker jeg å lyve minst mulig, samtidig som jeg forsøker å være synlig.

Hvorfor jeg endte opp med å bli både ingenting og en etterligning skal jeg ikke bruke tid på å forklare nå. Det er heller ikke viktig for andre enn meg selv å vite akkurat det her og nå. Det måtte i så fall være for dem som kunne kjenne seg igjen i det jeg har erfart i livet. Det kan i blant være kjekt å erkjenne at en ikke er alene om noe. Jeg har derfor sluttet å lyve om hva som gjorde at jeg ble meg, men det er ikke alltid jeg forteller om det heller. Alt har sin tid, og i kveld var det tid for å prate om bursdagsselskap.

Bursdagsselskapet er nå over, og jeg har fått senket skuldrene. Selv synes jeg at jeg kom greit igjennom det, selv om alt er relativt. Neste gang noen har bursdag i min nære familie er det jeg som skal feires. Da vil jeg ha kun de aller nærmeste rundt meg. Det er da jeg føler meg tryggest. Det er da jeg kan slippe fram den varmen jeg føler for dem, og kjenne på hvor glad jeg er i hver enkelt. I tillegg vil jeg slippe å stelle i stand før besøket. Slippe ansvar for at alt skal klaffe, og for at alle skal føle seg vel, uten at jeg mister meg selv oppi det hele. Jeg synes det er en vanskelig ballansegang å skulle ta vare på både meg selv og de andre samtidig, og da er det lett å velge de andre. Når jeg skal ha mitt bursdagsselskap, vil jeg i tillegg til å ha kun de nærmeste rundt meg, slippe å bake kake, slippe å hjelpe til med å vaske gulv, rydde, tørke støv og dekke bord. Jeg vil at dét skal være bursdagsgaven fra mine nærmeste, at jeg skal slippe å holde alt oppe, inklusive meg selv. Jeg vil at det er jeg som skal bli tatt vare på, ikke at jeg skal ta vare på alle andre. Og dette er helt sant. Ingen grunn til å lyve om sånne ting, tror jeg. Ikke for deg, og ikke for meg.

 Ha en god natt.

Bjørn