søndag 20. mai 2018

Kudos til deg.




Pinse - noen dager som for meg personlig ikke merkes på stort sett annet vis enn som fridager. Uten at det plager meg nevneverdig. Og nå som vi har fint vær attpå til, er det lite å klage på. Selv om solen i dag ikke skinner like godt som i går, er det likevel sommer, og langt bedre enn regnvær.

I blant skriver jeg om mat jeg lager. Og det skal jeg gjøre i dag også. For i går lagde jeg denne kyllingretten, og den smakte fortreffelig. Så bare forsøk deg selv, om du føler deg kallet. Fotoet av meg selv, viser stoa etter at magen har blitt fylt opp med godsakene og en liten lur virker fristende. Og det ble tatt som et svar på et bilde eldste datteren min la ut på Instagram, og som viste henne på toppen av Ulriken i går kveld, etter å ha gått opp, mens jeg åt. Noen er med andre ord sprekere enn andre. Nå skal det sies at enkelte er yngre enn andre også, men det er jo en annen historie.



I dag er planen å gjøre ren bilen min innvendig. Dvs støvsuge og vaske litt. Om planen blir satt ut i livet, er litt usikkert, men intensjonen er der. Utfordringen er at det i blant er vanskelig å stå ute og jobbe pga av angst. Og i tillegg er det tungt for pusten min (les:kolsen). Men slik er det gjerne når jeg skal gjøre noe - først må jeg klare å forsere erkjennelsen av at det vil koste meg noe. Og da snakker jeg stort sett om litt mer enn for folk flest eller på en veldig god dag. Likevel, ting må gjøres. Og blir det ikke gjort i dag, må det gjøres i morgen. Alternativet er at lite blir gjort og at det meste faller fra hverandre, og det ønsker en jo kanskje ikke. Så en får stå på så lenge en klarer.

Det er mange som har noen ekstra utfordringer. Kanskje du er en av dem. Likevel gjør du nok en del ting i løpet av en dag eller ei uke. Kanskje også ting som er vanskelige å få til. Og ofte uten at du berømmes for det eller får en premie som er synlig for andre enn deg selv. Premien for datteren min etter å ha gått opp til Ulrikens topp, er blant annet utsikten og følelsen av å ha brukt kroppen. Premien for meg om jeg støvsuger bilen, er en ren bil. Men den er mer enn det. Det å vaske og støvsuge litt vil også gi meg et velbehag etterpå. En god følelse. Slik er det når jeg lager god mat til kjæresten og meg selv også. Jeg får en god følelse av det. Langt bedre enn om jeg kun tydde til ferdigretter eller fikk Peppes til å bringe meg noe. Ikke fordi pizza smaker dritt, men fordi hjemmelaget mat gir meg erkjennelsen av å beherske noe, få til noe. Og den følelsen skal en ikke kimse av, selv om det bare handler om å ha løpt i gang litt middag, for den er med på å forme en identitet, dvs opplevelsen av deg selv.

I blant får en med seg at folk klarer det umulige. De drar til Galdhøpiggen i rullestol eller stiller i Paralympiske leker med proteser. Og all mulig kudos til dem. Men kudos til deg også, når du tar tak og retter nakken i møte med det som sloss mot deg med skitne triks. Kudos til deg når du nok en morgen står opp med en verkende rygg eller med håpløshet som en klump i magen. Kudos til deg når en stemme i hodet ditt sier du er en dritt, men du velger å ikke høre på den og våger deg ut blant folk likevel. Kudos til deg når verden raser, og du hegner om barna dine mens hjertet ditt blør, fordi du aldri føler du strekker til. Kudos til deg fordi du ikke gir opp. Kudos til deg fordi du fortsetter, og fortsetter...

Nå er kaffekruset mitt tomt, så da får jeg runde av og se om det blir noe støvsuging av bil. Jeg har en liten følelse av at jeg vil ta tak i det, selv om det er mye som stritter i mot akkurat nå.

Ha en fin dag.

Bjørn

Dagens link:








fredag 18. mai 2018

Dagen derpå.




Det er den 18.mai. Rundt omkring i vårt langstrakte kostes antagelig sporene etter feiringen av gårsdagen bort. Folk våkner i sin egen eller i en seng de aldri har sett før, og noen våkner til fyllesyke. Det gjør ikke jeg. Og det er godt kjenner jeg. For verken fyllesyke eller bondeanger er opplevelser jeg setter høyt på ønskelista. Hvordan de som tok den litt mer ut enn jeg gjorde opplever dagen i dag, er vel forskjellig. Noen går denne dagen i møte med en erindring om masse moro, andre husker så vidt krangel med venner, fremmede eller politiet, og andre våkner kanskje med en blåveis. I hvert fall ble det litt kjas og mas i byen (les Bergen), skrives det i avisen i dag.

Nå er det ikke slik at en skikkelig fest nødvendigvis ville skadet meg, men det var det der med konsekvenstenkning da, den har nok blitt utviklet litt siden jeg var ung, og i dag ønsker jeg sjelden å neglisjere kunnskapen om at etter den søte kløen kommer den sure svien.

Selv om det for mitt vedkommende ikke ble fest og fjas med noe godt i glasset i går, ble det en fin dag sammen med familie. Barn og barnebarn og god mat er slett ikke å forakte. Til og med en kransekake fikk vi plass til på bordet. Og i knall bon-bonene var det dårlige vitser som seg hør og bør, pluss prinsessekroner, som ene barnebarnet og jeg delte på. Og ja, jeg gjør meg godt som en prinsesse, føler jeg. Bare se på bildet over her. Hvem skulle tro at bak all glamouren gjemmer det seg en gammel mann.

I dag er jeg hjemme fra atelieret, og kommer antagelig til å nyte litt rester fra i går, for som vanlig handlet kjæresten og jeg inn alt for mye mat. Men det får stå sin prøve. Den er jo spiselig i noen dager enda. Utover det skjer det nok ikke så mye på min front, tror jeg. Men over helgen er det jobb igjen. Og framover skal jeg ved siden av maleriene mine arbeide litt med et leireprosjekt jeg har tenkt på en stund, nærmere bestemt porselens fliser. Jeg begynte å lage noen prøver for noen dager siden, og det var litt kjekt å ta i leire igjen. Minnene om materiens muligheter poppet kjapt opp, og fikk meg til å huske gamle erfaringer og kanskje litt kunnskap. Om ikke lenge skal jeg også holde et lite dreiekurs, for de av mine kolleger ved atelieret hvor jeg arbeider som ønsker å være med på det. Og over sommeren skal jeg holde et lite skulpturkurs. Blir spennende å se hvordan dette går, for 30.mai er det atten år siden jeg la opp som keramiker. Men noe husker jeg vel antagelig, får jeg håpe.

Jeg vet ikke hvordan det er med deg og nye ting. Om du stadig prøver ut saker som byr seg, eller om du stort sett kjører det trygge og vante. Det kommer kanskje litt an å hvor gammel du er. Selv er jeg ikke så veldig glad i utfordre meg selv på alle fronter lenger. Jeg gjør det nok en del innen kunsten fremdeles, men ikke fullt så mye på det sosiale planet. Likevel, jeg ser det som befriende å kunne legge ut lite fordelaktige bilder av meg selv som det over her, og nå om dagen holder jeg på med et prosjekt jeg kaller «Bjørn går med klær han ikke liker å bruke». Ikke fordi det kommer så veldig mye ut av det, kanskje, men jeg er lei av å være opphengt i hvordan jeg framstår. Noe en gjerne blir om en har et snev eller mer av sosial angst, slik jeg har. Men nå har jeg oppdaget at det går bare et par dager før plagget jeg ikke liker å gå i har blitt til noe jeg liker å gå i. 



Nå er det ikke slik at jeg vil begynne å gå i kjole, eller flosshatt for den saks skyld, men jeg har en del klær jeg har kjøpt inn, som rimelig fort ble lagt bort. I blant går det dessverre ganske kjapt for seg når jeg handler inn noe nytt. Og så oppdager jeg ikke at det er noe ved det som jeg ikke liker, før jeg er hjemme hos meg selv. 

Noen tanker som har dukket opp etter at jeg tok i bruk ei jakke som har hengt over et år uten å bli brukt mer enn en gang eller to, dreier seg om at det kanskje er slik på mange felt i livene våre. Ikke kun i mitt. Fra det lille som skjer innad i en familie, til større ting som veivalg eller holdninger vi fremmer utad. Kanskje vi har lett for å la oss styre av ting vi opplever skremmer oss litt, selv der det ikke er farlig, men mer en vane eller uvane vi er undelagt, slik at vi ikke våger å utfordre tenkesettet vårt engang, men sitter i det til halsen i gamle og sære tenkesett og holdninger og angster. Noe som gjerne har ledet til at vi har tatt eierskap over de fleste sannheter vi føler bekrefter oss selv og andre, positivt eller negativt. Om det hjelper å legge ut et lite flatterende foto av selg selv eller å ta på seg noe en i utgangspunktet føler forringer imaget sitt litt, vet jeg ikke. Men det er et forsøk verdt, tenker jeg. Kanskje gjør det noe med deg. Kanskje utvider det deg litt, slik at du blir litt større enn det du lar deg selv eller andre holde på plass og innesperret. Så mitt forslag i dag, er at du tar deg en titt i skapet ditt, og ser om det er noe du har latt være å bruke kun fordi du frykter hvordan du ville blitt opplevd om du gikk med det - at du henter det fram, og går med det et par ganger. Kanskje det vil gi deg en overraskelse. Kanskje kan du oppdage noe nytt ved deg selv. Litt som når en ser en kopp fra kun én side hele tiden. Da får en kanskje ikke med seg at det finnes en hank på andre siden.

Og da har ikke jeg mer på hjertet i dag, så da sier jeg tudelu, i mangel av noe mer vettig.

Maleriet er fra en serie selvportrett jeg lagde for noen år siden, og det fikk tittelen "I min mors kjole".

Ha en fin dag.

Bjørn

Dagens link:







torsdag 17. mai 2018

Gratulerer med dagen!




Så var det blitt 17.mai nok en gang. Sola skinner fra en blå himmel og bjørka står grønn. Så alt tegner til å bli en bra dag. For egen del blir det likevel ingen tur inn til sentrum og folkehavet, jeg beveger meg sjelden der folk stimer, men vi samles store og små til en middag hos kjæresten senere i dag, slik vi gjør hver 17.mai. Det er tradisjon nok for meg.

Det er mange som har tradisjoner de gjerne vil oppfylle på merkedager. Og det synes jeg er litt bra. Tradisjoner gjør at en ikke trenger å finne ut av hva en skal gjøre på nytt hver gang, det blir litt som med rutiner, valget er allerede tatt. Samtidig skaper ofte tradisjoner et fellesskap, om tradisjonen ikke er å være alene og ikke forholde seg til resten av verden.

Selv om en har egne og sterke tradisjoner en ønsker å verne om, er det en god ting om en klarer å se forbi dem, og tillate andre å ha sine tradisjoner også. Samtidig er det fint om en klarer å skille mellom hva som er tradisjoner og hva som er noe helt annet. Om en for eksempel hisser seg opp over at det går noen nye landsmenn i 17.mai toget, så er det kanskje ikke gode tradisjoner som er retningsangivende for skrålet. Uansett er det i hvert fall ikke et stort og varmt hjerte som styrer slike følelser og holdninger som i blant kommer til uttrykk. Det er vel heller et gjerrig hjerte som snurper seg litt sammen og har mistet det meste av elastisiteten sin.


Nok om det. Det blir et kort innlegg i dag. Jeg ville bare legge igjen en hilsen på dagen, og ønske deg en fin 17.mai feiring, uansett om du tilbringer den sammen med noen eller om du sitter alene. Og er det slik at du faktisk er alene, og attpåtil synes det er noe dritt, så er du akkurat her og nå i hvert fall litt sammen med meg. Det er ikke mye, men likevel er det noe. Og vil du si noe om hvordan du har det der du er, så er jeg her.

Ha en fin dag.

Bjørn

Dagens link:






søndag 13. mai 2018

De gode øyeblikkene.





Forrige dagen vasket jeg bilen. Ikke i en maskin på en bensinstasjon, men for hånd, ute på gårdsplassen hjemme hos meg selv. Og det trengtes etter vinteren, så det føles viktig å få det gjort. Nå gjenstår det bare å få på sommerhjulene, og så få lagret vinterhjulene. Det skulle vært gjort allerede, men ting tar tid i mitt liv. Jobben med hjulskiftet tar jeg ikke selv. Det holdt med bilvasken. Som jeg tok to ganger på rappen, for å få det skikkelig. Og det var et godt øyeblikk da jeg kunne nyte resultatet. Større enn det trenger altså ikke et øyeblikk å være, for å bli opplevd som godt.




Utfordringen med slike jobber som en bilvask, er pusten min. Det er en del saker som blir mye tyngre enn for folk flest, når en har kols, og det å skifte hjul på egenhånd er litt utenfor det jeg kjenner jeg trenger aller mest. Men det nytter ikke å legge seg ned og grine av den grunn. En får gjøre det en får til, i den hastigheten en klarer, og søke hjelp til det en ikke klarer. Jeg er uansett veldig vant med å ha pusteproblemer, siden jeg fikk mitt første astmaanfall som attenåring. Så egentlig kan jeg knapt huske hvordan det er å ha fullt funksjonelle lunger. Men jeg innbiller meg at det er litt kjekt.




Det er ikke bare når det kommer til bilvask jeg får noen utfordringer. Å gå opp ei trapp får meg til å pese. Og utfordrer jeg lungene for mye og for lenge, har jeg gjerne vondt i et par dager etterpå. 




I går lagde jeg chop suey hjemme hos kjæresten. Målet var å få den til å smake mest mulig som på kinarestaurant, og det fikk jeg til, føler jeg. Godt hjulpet av denne oppskriften. Men også denne jobben kom med en utfordring. For siden jeg brukte wok, og alt skulle stekes for seg på høy varme, ble det mye os og damp over relativt lang tid. Verst var det når jeg stekte løk og chili. Da reiv det merkbart i lungene. Og siden jeg allerede hadde ettervirkning etter bilvasken dager før, ble det ganske ubehagelig og mye hosting. Men maten smakte fortreffelig da den var ferdig, og det ble mye av den, slik at jeg har litt til siden. 4 porsjoner sa oppskriften at det skulle bli, men det ble åtte, om enn ikke alt for store.




Så, hvorfor skriver jeg om dette? Jo, det er for å snakke om at livet kommer med noen gode øyeblikk, men også for å minne deg som røyker på at det er lurt å slutte. Jeg vet du vet det, men jeg nevner det likevel. Røyken fører lite godt med seg, og du vet aldri når du har tatt en sigarett for mye. Det kan komme brått. For meg var det som å få en lungebetennelse, men den gikk i grunnen aldri over. I hvert fall føltes det slik. Så selv om jeg hadde astma, ble livet ganske mye vanskeligere nærmest over natta. Og det stoppet ikke der, for sykdommen er ikke reversibel. I stedet er det slik at lungekapasiteten langsom forverres. Å slutte å røyke vil likevel bremse utviklingen betraktelig, slik at du kanskje ikke ender opp med alderdommen i rullestol med en slange i nesa, i hvert fall. 




Det er en god del vi kan gjøre for å investere i eget liv. Mye er i utgangspunktet ganske enkelt å få til. Ikke minst på helsefronten. En MÅ ikke satse alt på fettsuging, alternativt påfyll av Restylane eller Botox, bare for å få en illusjon av å SE bedre ut. I stedet kan en for eksempel investere pengene sine i riktig kosthold, for å BLI bedre. God, hjemmelaget mat er ofte kjempesunt. Gårsdagens Chop suey smakte også minst like godt som en Big Mac med feite poteter og en milkshake til, alternativt en pose chips eller snop. Og langt bedre enn en ferdigpizza. Det tar kanskje litt lenger tid å lage noe hjemmelaget fra bunnen av, men om en sparer inn litt på data, tv eller telefonbruken, er mye gjort. Har du i tillegg noen å jobbe sammen med, eller bare noen å prate med mens du holder på, så har du oppskriften ikke kun på god og sunn mat, men også på en god opplevelse.




I dag er det søndag, og planen for kjæresten og meg selv er å ta en tur for å hilse på min eldste datter og barnebarna. Været er fint og med sol, så det er godt å komme seg ut litt. Så går det slag i slag fram mot 17. mai.  Da samles vi som kan hos kjæresten, og har vår tradisjonelle middag med spekemat osv. Det hører med. Vi drar neppe inn til folkehavet i sentrum, i hvert fall ikke kjæresten og jeg selv, men litt spekemat, pølser, rømmegrøt, jordbær, honningmelon og kanskje litt is, er vi klare for. Også er det jo fint bare å komme i sammen, store og små.





Så, for å runde av og konkludere litt: Selv om jeg sleit litt med bilvasken, selv om jeg hostet en del da jeg stekte chili, og selv om ikke alt nødvendigvis er optimalt i livet mitt, så forringes ikke de positive opplevelsene av den grunn. Bilen ble ren og pen og skinner i solen, Chop suyen smakte fortreffelig. 17.mai er ikke kun for de friske eller vellykkede, den er for folk som meg også, og spekemat er fremdeles godt. Kanskje går det an å tenke på livet sitt litt som da jeg landet Chopp suyen, der jeg skulle steke alt hver for seg - det vil si gi hvert element litt rom for å optimalisere smaksopplevelsene. En MÅ ikke sause sammen surt og søtt i livene sine heller, slik at en ikke lenger klarer å skille ut de forskjellige smakene, og alt ender opp som grått, eller i verste fall bittert.




Sånn, det var litt fra hjemmefronten min. Hvordan det er på din front, vet jeg ikke. Det kan hende du har folk rundt deg som sliter, fysisk eller psykisk, og at det kan tære litt på å ikke kunne hjelpe så mye som en skulle ønsket. For ikke alt lar seg fikse. Det kan også hende at du selv har noen utfordringer med helsen, økonomi eller annet, som tar stor plass i hverdagen din, men noe er sikkert liv laga også. Og kanskje dette «noe» lar seg nære litt, av deg selv, slik at ikke alt som er vanskelig får for stor plass hele tiden. Det er ingen som tjener noe på å la alt som er utfordrende ta for stor plass. I stedet er det mye å tjene på å slakke av i blant og puste litt med magen, mens en hever blikket innimellom fra den verkende navlen vi ofte stirrer oss litt blinde på, og ser litt rundt seg. Prøve å fokusere på det som er og gjør deg godt, og gi det litt høy himmel og gode livsvilkår. Livet er ikke nødvendigvis det verste en har.





Bildene er fra noen gode øyeblikk det gjør godt å vite at jeg har opplevd.

Ha en fin dag.

Bjørn

Dagens link: 





fredag 11. mai 2018

Har du ingenting å skryte av, kan du alltids skryte på deg noe.




Da jeg vokste opp, ble jeg fortalt at dyrt er bra. Dvs at dyre ting har bedre kvalitet enn ikke fullt så dyre. Og selv om det kanskje ikke ble like tydelig uttalt, fikk jeg også med meg at rike mennesker var bedre enn fattige mennesker. Noe jeg ikke nødvendigvis var alene om å bli forledet til å tro. Derfor ble det viktig å vise at en hadde penger. Uten at noen visste om det, ville det jo ikke høste respekt eller misunnelse. Så det å bruke penger, er en god ting. Gjerne kaste dem rundt seg.

Så, med dette som et bakteppe, her er et lite tankeeksperiment: 

Hva om du fikk tilbud om å betale en ekstraskatt, eller en ekstra avgift, på noe du allerede har betalt for eksempel moms på. Dette noe kan være hva som helst, for eksempel ei dyr jakke. Som bevis på at du har betalt, får du en liten oblat du kan feste til jakken din, med en liten tekst på, hvor det kan stå ting som at du tilhører frimurerne, at du er en kjekk kar, en som har mye penger, at du jobber med fisk eller er lege. Nesten hva som helst kan få stå på merket. Har du ingenting å skryte av, kan du skryte på deg noe. Du velger selv, innenfor en ramme som mottakeren av pengene dine har valgt, så du ikke støter noen eller oppfattes som en oppvigler. Men det er jo greit, for hele poenget er å skille seg ut, så du er synlig blant resten av røkla. Ikke synlig fordi du gjør noe bra eller av verdi for noen, men kun fordi du bærer skiltet ditt på jakka og derfor kan vise til at du har betalt en ekstra skatt på et merke du ikke trenger. Høres dette fristende ut?

Vel, da slipper du å lete lenger. For i dag har staten økt inntekten sin med mange millioner ved hjelp av en slik ekstra avgift. Folk står i kø for å få betale ni tusen kroner mer i skatt. Bare at de ikke fester beviset på jakka si, de fester det på bilen, i form av personlige bilskilt. Om noen til nå har valgt et skilt med teksten STUPID, vet jeg ikke, men hvis ikke er muligheten der for deg. Koster bare ni tusen. Og det varer i ti år. Da må du kjøpe nytt. Så da er du oppe i atten tusen.

Selv vil jeg nok ikke betale flere tusen kroner for et ekstra skilt. Jeg betalte tross alt for det jeg har da jeg registrerte bilen min. Dobbeltbeskatning blir latterlig i mitt hode. Og det forundrer meg at det finnes noen som i disse tider med skrik og skrål og motstand mot for eksempel bompenger, frivillig betaler ni tusen i ekstraavgift for noe som i beste fall fungerer som "morsomt" eller keiserens nye klær, og i verste fall kun som å sverte baken og gå naken. Men sånn er det altså. Folk betaler villig og kjører rundt med fanen høyt hevet. Stolte som faen.

Folk er gale, skrev jeg i mitt forrige innlegg. Da med henvisning til menn som ikke får sex, og føler seg som offer av den grunn, mens de hater kvinner og menn med navn som Chad, gjerne intenst og svart. Incels, kaller de seg. Her kan du se en diskusjonsside de bruker. Bare å melde deg inn om du føler deg kallet.

Jeg vet ikke om noen av disse mennene som ser på seg selv som Incels, kunne fått åpnet øynene på kvinner rundt om kring ved hjelp av et bilskilt, slik at de feminine ble oppmerksomme på deres maskuline fortrinn. Men reklame og markedsføring har vel noe for seg, hvis ikke ville media neppe flommet over av spillreklamer som frister med gull og grønne skoger. Så det er kanskje verdt et forsøk. Det er ikke alltid hva du har som teller, men hva du kan få andre til å tro på. Det er det som er hele utgangspunktet for bondefangerier. En må bare holde tunga rett i munnen og velge de riktige ordene. Et bilskilt med INCELS ville for eksempel kanskje ikke gi den ønskede effekten. Kanskje heller ikke HORNY. Men en vet jo aldri før en har forsøkt.

Bildet er fra en plakat for en utstilling jeg satte opp en gang.

Ha en fin dag.

Bjørn

Dagens link:













torsdag 10. mai 2018

Hvorfor ligger ingen med meg?




Ikke alle opplever å få den sexen de ønsker. Det finnes en gruppe menn som kaller seg Incels (involuntary celibate), og som samles i grupper på nettet. Blant disse mennenes finnes det personer som ser på seg selv som et offer, og enkelte går veldig langt i sin sexuelle frustrasjon. I denne artikkelen kan du lese mer om disse mennene, og om i hvert fall tre terroraksjoner som hevdes å ha sitt utspring i tankegodset de samler seg rundt.

«Hvorfor ligger ingen med meg? Hør på en myk manns sang!», skrev Ole Paus en gang. Og i denne artikkelen, kan du lese noen tanker rundt hvorfor en gruppe unge menn av i dag, ikke får sex. For selvfølgelig kan det forklares. Det finnes for eksempel mennesker som er mer attraktive enn andre. Det gjelder både kvinner og menn. Ikke nødvendigvis kun attraktiv på den måten at enkelte blir sett på som vakrere enn andre, for smaken er som baken, men sosial status, personlighet og evne til å takle hverdagens krav spiller også en stor rolle. For mitt vedkommende, teller også evnen til å kunne formidle tanker rimelig mye, i et forhold. Uten å kunne snakke sammen er det ikke mye liv laga. I mitt hode er det viktig å ha et felles språk og evnen til å kunne bruke det. Samtidig som en også er modig nok til å dele følelser en har, og forstå både dem og tankene som springer ut fra dem. Det er dette som kalles kommunikasjon. 

Det er nok et vell av grunner til at noen får til dette med det annet kjønn, og andre ikke. Eller det samme kjønn, for den saks skyld, selv om det i dette tilfellet med Incels, gjerne handler om heterofile menn. Noen sliter kanskje psykisk, noen sliter fysisk, noen er bare sære og rare eller framstår som truende eller tafatte, osv, osv. Også har en dette med tiden vi lever i. Jeg tenker at en ung mann som for eksempel bruker mesteparten av tiden foran datamaskinen, og har sine relasjoner der, kanskje mister noe vesentlig innenfor den «kunstformen» mellommenneskelig interaksjon er. Det er jo lett å se for seg at han får lite trening i å lese og bruke mimikk og kroppsspråk, for eksempel. Og uten disse evnene blir det kanskje vanskelig å skulle flørte på en hensiktsmessig måte med en du finner interresant. For litt flørting hører med. Og kanskje også litt tid og tålmodighet. Du må se og bli sett. 

Det er de færreste kvinner som opplever en påtvunget tunge ned i halsen eller ei hand i skrittet ved det første møtet som flørt, har jeg forstått. Da jeg var fjorten, forstå jeg det kanskje ikke, men jeg forstår det i dag. Heller ikke dagens dickpics gir vel den kjærlighetssyke så veldig stor uttelling. Det som KAN gi deg en fordel, er makt, penger og sosial status, men ikke en gang med den støtten hjelper vel de nevnte tilnærmingsmetodene. Noe #metoo illustrerer ganske tydelig. Så litt finesse må uansett til, har jeg forstått. Og med finesse mener jeg å kunne lese signaler fra andre, og sende ut egne signaler som ikke ødelegger veien framover for deg. Noe som ikke alltid er så lett å få til. Men tid hjelper. Tid er bra. Selv om Trump lanserte en annen oppskrift: 

«You know, I’m automatically attracted to beautiful—I just start kissing them. It’s like a magnet. Just kiss. I don’t even wait. And when you’re a star, they let you do it. You can do anything. Grab’em by the pussy.»

Jeg tror Trump sin oppskrift ikke nødvendigvis er noe unge menn bør ta til seg, uansett hvor kåte og frustrerte og ensomme de er. Hvordan sjekkeapper som Tinder fungerer på sikt, og hva de gjør med folk, vet jeg heller ikke. Men jeg ser for meg at noe forsvinner fra kunsten å kunne beile via den - at for mange handler Tinder mye om å få seg et ligg kjappest mulig, og så gjerne gå videre til neste ligg. Og dem om det. Det plager ikke meg i min hverdag nevneverdig. Bare kopuler i vei, sier jeg. Men med et relativt langt liv bak meg som referanse, tenker jeg likevel at en kanskje mister noe i en slik form for samhandling. Noe som de frustrerte mennene som kaller seg Incels kanskje også har behov for. Dette med nærhet, trygghet, tillit og kjærlighet. I mitt hode er det ikke slik at en er best tjent med å bli brukt eller å bruke en annen kun for sitt eget begjærs skyld, det mellommenneskelig aspekt bør også få en plass på vektskåla. Det å verdsette og bli verdsatt.

I dag er det Kristi Himmelfartsdag, og jeg er ikke på atelieret. I stedet sitter jeg som du forstår og hakker på tastaturet og skriver om frustrerte menn som ingen vil ligge med. Ute regner det etter et par dager med strålende sol, men løvet har begynt å komme til syne, og det gjør godt å se, synes jeg. Selv om årstiden bringer med seg litt pollen også. Men slik er det med det meste, det kommer gjerne med en pris. Ofte er prisen i tillegg til å leve med. Men at kvinner blir drept av frustrerte menn fordi ingen vil ligge med dem, er en pris ingen burde bli tvunget til å betale. Folk er gale!

Maleriet kalte jeg "Yearning", og det er ett av en serie med minimalistiske bilder jeg arbeider med for tiden.

Ha en fin dag.

Bjørn

Dagens link:












søndag 6. mai 2018

Noe kan vi alltid bevege oss mot. Og bort fra.






På fredag hadde jeg en elektriker på besøk. Ikke for å drikke kaffe, men for å hjelpe meg med noen saker som burde fikses. Blant annet henge opp en ny lampe i taket på kjøkkenet. Den gamle jeg hadde besto av to lysrør, og den smuldret opp mellom fingrene mine da jeg skulle skifte et av dem. Det ledet til at jeg har manglet lys på kjøkken noen uker, før jeg kjøpte meg noen spotter som nevnte elektriker altså monterte for meg. 

Det gjorde seg med spottene, synes jeg. Nå kan jeg sende lys dit jeg vil i rommet, og siden leiligheten min har en åpen løsning, blir overgangen mellom kjøkkendelen og stuen mindre påtagelig. Det var vanskelig å gjøre det koselig med de gamle lysrørene. Ofte endte de opp med å være på, eller av. Så samtidig som jeg fikk opp mine nye spotter, fikk jeg i tillegg montert en dimmer, så nå funker det langt bedre enn med flombelysningen lysrørene ga meg. Det gjør meg veldig fornøyd. Til tider nærmest full av lykke. Egentlig. Det er bare det at jeg hadde vent meg litt til å leve uten taklys allerede, så det føles en smule rart uten tussmørket når jeg skal lage morgenkaffen min. Men dette er jo en overgang, regner jeg med.

Det er mye en kan venne seg til, og mye en kan leve med. For noen handler det om livssituasjoner som andre kanskje vil se på som uholdbare. Selv levde jeg med fysisk og psykisk vold i mange år som barn, og det var på et vis den eneste virkeligheten jeg kjente, for selv om jeg var oppmerksom på at andre barn levde annerledes, kunne jeg ikke helt tro på at de ikke var redde hele tiden. Jeg ønsket meg nok bort fra livet jeg levde, men jeg hadde ikke noe konkret jeg kunne ønske meg til. Verden min var for trang. Og da jeg omsider kontaktet barnevernet på egenhånd, ble jeg avvist og sendt hjem. Sosialsjefen kjente min far. For barn som vokser opp i dag, er forhåpentligvis forholdene annerledes nå. 

Det å leve opp som jeg gjorde, medfører noen utfordringer. Som voksen har jeg hatt forhold som har endt i mønstre og problemstillinger mange ville flyktet fra rimelig kjapt, men som jeg likevel valgte  stå i litt for lenge. Jeg mistet nok en gang egenverdien og troen på meg selv, og levde på en illusjonen om at ting ville ordne seg og bli bedre bare jeg strakk meg langt nok, var snill nok og forståelsesfull nok. Men det skjedde selvfølgelig ikke. Ikke som barn, og ikke i voksen alder.

I blant hører man om at folk som har sonet lang tid i fengsel, ikke ønsker seg ut igjen, fordi det blir skremmende med alle valgmuligheter og alt ansvaret de må forholde seg til, samtidig som de mister vegger og klare rammer rundt seg. Historier som omhandler mishandlede kvinner som ikke forlater sin overgriper, er også noe vi hører om. Ofte handler kanskje disse kvinnehistoriene om at noe har blitt ødelagt i deg. Så som troen på deg selv og dine muligheter og rettigheter, gjerne fordi identiteten din har blitt utsatt for angrep over lang tid. Du er blitt en dritt, som ikke er verdt noe, ikke får til noe, og livssituasjonen du lever med er derfor din egen skyld, ditt eget ansvar. For selv om en vet at det ikke er ens eget ansvar, så kan følelsene si noe annet, og få deg til å tvile.

Nå er det selvfølgelig et langt hopp mellom opplevelsen av min mye lampe og historiene jeg skildrer, men poenget var å illustrere dette med å være i stand til å leve med noe andre kanskje ikke helt klarer å forstå, og at de derfor lett kan dømme deg. Men vi har alle vår historie, og en rekke med tilpasninger bak oss. Til og med alle denne verdens dommere. Vi lever med saker og ting i livene våre som vi kanskje ikke ville trodd vi ville akspetere, før vi omsider satt fast i det, og sto foran de vanskelige valgene. 

En mann jeg kjente en gang, var til tider totalt oppgitt over hvor snevre, kravstore og vanskelige enkelte eldre til tider endte opp med å bli. Blant annet stønnet han ofte og tungt over sin mor.  «Om jeg noen gang blir slik, så skyt meg», var kvedet han da gjerne endte opp med å framføre. Men plutselig en dag var han selv blitt en gammel mann, og oppførte seg på samme vis som de han en gang kritiserte. Han ble kravstor, oppfarende, sær og dømmende, men han så det ikke selv. Og familien rundt levde med det hele, uten å gi han ei eneste kule i pannebrasken. Alle hadde vent seg til situasjonen, funnet sine strategier for å takle den, og lærte seg til å forsvare sine egne valg. Slik vi alle gjør. Ofte ved hjelp av taushet.



Så, hvor ville jeg med dette? Jeg vet ikke. Det ble bare noen tanker jeg fikk, da jeg opplevde at det nye lyset i leiligheten min kom med en litt overraskende bivirkning. Og så begynte jeg å tenke på alt det folk lever med av kameler som skal svelges og elefanter i rommet, og hvor redde vi til tider er for å bryte ut av det som er trygt, selv om det ikke nødvendigvis er en drømmesituasjon vi lever i. Samtidig er det dette med hva et godt liv er. Og lykke. Selv er jeg både fysisk og psykisk syk, og sliter til tider ganske mye med det. I blant gjør dette daglige slitet meg ganske ulykkelig. Samtidig blir jeg gjerne lykkelig over noe så lite som en ny lampe eller et godt måltid. I går, for eksempel, lagde jeg den beste Nachosen jeg noen gang har laget. Det at jeg sliter med pust, angst og andre ting, tok ikke fra meg gleden over det. Og slik er det for mange av oss. Det finnes mye å være lykkelig over, om vi ser etter det, og ønsker det velkommen når vi oppdager det, og selv om noe kanskje ikke er det ultimate eller lar seg fikse på alle plan. For noe kan vi fikse. Noe kan vi forandre på. Noe kan vi alltid bevege oss mot. Og bort fra. Og det er det kanskje viktig å huske på, om avmakten har fortært det meste av hva du er, og alt du en gang håpet på og drømte om. 

Maleriet fikk tittelen "Taus".

Ha en fin dag.

Bjørn

Dagens link: