lørdag 18. november 2017

VM i ost. Men mest om prosesser.





Joda, du leste rett. Til neste år kommer VM i ost til Bergen. Det blir nok spennende, for dem som liker ost. Og det er det jo mange som gjør. Så får vi håpe at like mange får glede av evenementet og at økonomien styrers litt bedre enn det VM i sykkel fikk til.

Her i dag, er det lite ost på tapetet, selv om jeg lagde en grateng med gratinert ost i går. Til kjæresten og poden hennes, pluss meg selv. Denne gangen lagde jeg rikelig, for min kjære går inn i eksamenstiden, og da er det greit å ha noe i frysen en kan tine opp, og heller bruke tiden til å lese, framfor å stå ved grytene.

Grateng er godt. Samtidig er det mulig å lage en egen vri, og utvikle den over tid. Den jeg har laget i det siste er en slags litt sunnere versjon av mac & cheese. Den består av ca 500g. macaroni som jeg halvkoker, to bokser bogskinke i terninger, en halvkokt blomkål i buketter, pluss en ukokt brokkoli i buketter. Ei pakke gulrøtter i skiver kokt sammen med blomkålen tar jeg også med.  Pluss en oppkuttet og ukokt bunt vårløk. Alt plasseres i to store, ildfaste former og tilsettes ca to liter litt tykk hvit saus med salt, pepper, rikelig med muskat og et par gode never revet ost. Så blander jeg det godt sammen (i stedet for å blande alt sammen i formene, kan du gjøre det i en stor kjele eller bolle. Da unngår du å grise på kantene av de ildfaste formene), og topper det hele med rikelig mengder revet ost pluss litt brødstrø som prikken over i-en, for dem som liker slikt. Inn i ovnen på 200 grader i ca 25 minutter. Dette holder til ca åtte porsjoner. Om en ikke er begeistret for bogskinke, kan en steke opp to pakker kyllingkjøttdeig i stedet. Det er kanskje sunnere også. Og har mindre fett.

Grateng var i går. I dag skal jeg lage tacosuppe. Vegetar. Også i dag hos kjæresten.  Jada, jeg vet, det høres merkelig ut, og jeg har aldri laget det før, men er villig til å prøve. Kanskje det er godt. Oppskriften finner du her.








Ellers går utstillingen min Nangijala mot slutten. Siste mulighet til se den er denne helgen. I begynnelsen av neste uke skal jeg ha en greie i galleriet for noen kolleger, hvor jeg skal snakke litt om prosess og innhold og hvilke tanker jeg har gjort meg i løpet av det halvannet året det tok å lande denne utstillingen, og så pakkes det hele bort for nå.

En utstilling går mot slutten, men en ny ligger på beddingen. Fra kulltegninger og leire (steingods) som var materialvalget i utstillingen som pakkes ned, er planen nå å lage noe som skal inneholde maleri og leire(porselen). Også denne gangen med et abstrakt uttrykk. For meg føles dette naturlig. Som en slags tråd jeg kan spinne videre på. Hva tråden skal ende i, vet jeg ikke enda, kun hvor den startet. Men det skal bli spennende å følge den. Ikke minst fordi jeg aldri har malt abstrakt før. Det betyr med andre ord at jeg må lære meg noe. Om jeg får til noe av verdi gjenstår å se, men jeg håper prosessen skal bli morsom og at den vil oppleves som utviklende.

Hvordan maleriene skal se ut, vet jeg ikke helt enda. Men jeg har så vidt begynt å eksperimentere med penselstrøk og teknikk. Bildene av de to maleriene jeg legger ved i dag, ble malt denne uken. Jeg velger å vise deg prosessen, fra de første strøkene til dit jeg har kommet nå, så kan du se hvordan det utvikler seg.  De to maleriene er ganske forskjellige, og det var morsomt å lage dem. Energinivået mitt var på topp mens jeg holdt på. Om de noen gang vil bli brukt i en utstilling, er derimot usikkert. Det er stor sannsynlighet for at de vil bli malt over, og erstattet med noe annet. Men det gjør ikke noe. Akkurat nå handler det om å lære og å finne en retning, ikke om å bryte en målstrek eller å være «flink». Arbeidet er altså uansett ikke bortkastet. Så får vi se hvordan det utvikler seg gjennom året som kommer.







Når det gjelder planene for leiredelen, så finnes det en stor del usikkerhet å spore der også. Men tankene går som nevnt i retning porselen. Antagelig kombinert med noe mer bastant. Kanskje betong, tre eller metall. Tankene svirrer og går, uten å lande på sikker grunn. Men jeg skal uansett ikke begynne å eksperimentere med denne delen før over jul, så det gjør ikke noe. I mellomtiden bare gleder jeg meg over alle ideene og mulighetene som popper opp og forsvinner i tåka igjen.  

Sånn, dett var dett. Jeg har fått brukt formiddagen til noe, og et lite blogginnlegg skal kastes ut i internettverden og kanskje lande hos deg. Nå får jeg finne på noe annet. Noe som foregår inne. For ute er det drittvær. Hva du skal bruke lørdagen din til, vet bare du. Men jeg håper du finner glede i det.

Det øverste bildet er fra utstillingen Nangijala, som nå pakkes ned.

Ha en fin dag.

Bjørn

Dagens link: Sliter ofte med å finne musikk å legge ved, men mens jeg lette kom jeg over denne. Selv synes jeg den er konge.










søndag 12. november 2017

Verdighet.



Begrepet ”verdighet” stammer fra prinsippet om at alle mennesker har sitt iboende, medfødte menneskeverd. Denne umistelige verdien har man utelukkende i kraft av å være et menneske. Vår verdighet kan styrkes når vi opplever at våre rettigheter og frihet respekteres og når vi lever i en situasjon der vi kan gjøre valg og handlinger som bygger opp vår selvrespekt, integritet og nestekjærlighet.
***

Da jeg gikk på nettet for å lese nyheter til morgenkaffen i dag, kom jeg over denne artikkelen, som forteller om en familie som ble utsatt for vold av mannen i huset i over tjue år. Det der var da småtterier, var det første jeg tenkte, etter å ha lest det som ble beskrevet. Kanskje andre også tenker slik. 

Fra tid til annen dukker det opp nyheter som den nevnte i media.. Jeg leser dem gjerne, og så legger jeg det bort igjen. Men i dag ville det ikke slippe. 

Også jeg ble utsatt for vold som barn. Ikke én gang, ikke to, men jevnlig fram til jeg var atten år og flyttet ut. Volden var til tider mye tyngre enn det som blir beskrevet i artikkelen. Det ble brukt grener  av trær, belter og knyttnever. Det var likevel ikke på det viset at jeg våknet opp til bank hver morgen, men jeg våknet opp til frykt. En frykt som jeg fremdeles kan kjenne på i dag, selv om jeg er over seksti år nå.



Å leve med en konstant redsel gjennom hele barndommen gjør noe med folk. Så den gjorde noe med meg også. Vold er én ting, men den er gjerne begrenset til episoder. Mens frykten blir en ikke kvitt. Den er der hele tiden. Som barn følger den deg til skolen på morgenen, den er tilstede når du er ute blant venner om ettermiddagen, og den øker på og tvinger deg inn i en form for overlevelsesmodus når du skal hjem om kvelden. Blikket sveiper omgivelsene konstant og ser etter farer. Dette sveipet blir en del av den du er. I dag blir jeg av enkelte opplevd som om jeg er god på dette med persepsjon. Det vil si oppfatte omgivelsene. Noe som kanskje kan være en fordel for meg som kunstner, men som på den annen side også kan være ganske slitsomt.


Å ta inn linjer og farger i naturen gjør vi hele tiden. Noen mer enn andre. Selv blir jeg fortalt at jeg gjør det mer. Jeg suger i meg detaljer og nyanser som en svamp. Det i seg selv kan oppleves som en god ting. Verre er det når jeg begynner å suge til meg det som handler om menneskene rundt meg. Alle de små signalene de sender ut, som noe i meg krever at jeg skal forholde meg til. Samtidig som jeg opplever disse signalene, skal jeg tolke dem, og jeg føler at jeg har et ansvar for dem. Og det er det ikke alltid like lett å ta på seg. Veldig mye ender kjapt opp med å bli min skyld. Derfor blir jeg fort utmattet av å være sammen med folk, og ender opp med å degradere meg selv. Så jeg trekker meg bort. Selv om jeg til tider kan virke omgjengelig og åpen har jeg vondt for å slippe noen for nært.



En annen ting som følger deg om du vokser opp med overgrep og frykt, er mindreverdet. Erkjennelsen av at du er mindre verdt enn andre. Du har ingen egenverdi. All verdi som kan knyttes til deg er samtidig knyttet til om du gjør det du får beskjed om på riktig vis. Som barn legger du ikke den følelsen og tankene rundt den bort når du går på skolen om morgenen. Du legger det ikke bort når det er meningen at du skal konsentrere deg om det du skal lære i skoletimen. Du legger det ikke bort når du skal lese lekser, er ute om ettermiddagen, eller når du er ti år, atten år, tjue år eller seksti år. Følelsen har satt seg i DNA’et ditt, og er like vanskelig å bli kvitt som kviser i ungdommen.




I går kveld så jeg et program fra et fengsel i USA, hvor de hadde et tilbud til noen yngre straffedømte gutter. De kalte det bootcamp. Om du klarte å fullføre et program som gikk over ca. et og et halvt år, ville du få avkorting av straffen din.

Bootcampen går ut på at du skal brytes ned fysisk og psykisk, og så bygges opp igjen til å bli et samfunnsnyttig individ. Du blir umenneskeliggjort, blir fortalt at du har ingen verdi,  får lite mat, lite søvn, og det brøles konstant til deg. Du tvinges til meningsløse rutiner og handlinger, kun for at du skal lære å underkaste deg. Gjør du noe feil, straffes du. Selv om det ikke ble vist fysisk vold i form av slag der, så var den psykiske volden av en karakter som kunne tatt knekken på den sterkeste, og ofte gjorde den det også. Mange klarte ikke å følge opplegget mer enn ei uke, selv om alternativet kunne være ti år i fengsel. Det ble altfor voldsomt. Det minnet om tortur.



For meg ble det å se dette som en tilbakeføring til barndommen. Min far var militær, og han var av den oppfatning at vold og frykt var det som skulle til for at jeg skulle bli det mennesket han ville jeg skulle være. Et menneske som var langt fra den jeg kanskje hadde et potensiale til å bli, men mer i retning en robot eller slave. Et underkastende og lydig vesen uten fri vilje, uten egne tanker og følelser. En tilfredsstiller.

Å leve mange år i en slik setting er vanskelig. Samtidig som du frykter og hater, er det også slik at du lengter etter å bli elsket. Der, i rommet mellom de to kreftene i deg, skal du forsøke å finne ut av rett og galt, stygt og vakkert, godt og vondt.



En barndom med slike krav og regler, vold og frykt, gjør det også vanskelig å etter hvert etablere egne verdier og evnen til å ta egne beslutninger tuftet på dem. Hele livet har jo handlet om å tilfredsstille noen, utslette seg selv, eller å vri seg unna det en gjorde feil. For meg førte dette til at da jeg omsider kom meg vekk og skulle stå på egne ben, hadde jeg ikke noe å holde meg fast i lenger, og så kicket angsten inn for fullt. Jeg følte jeg gikk i oppløsning. Fra å være fylt av en redsel for noe konkret, gikk det til å bli en flytende angst for noe jeg ikke klarte å forstå. Verden ble uhåndterlig, det samme var alle følelsene i meg. Og slik ble livet mitt i veldig mange år. Det preget meg gjennom både utdanning og relasjoner.

I dag, i en alder av to og seksti, er livet fremdeles preget av bootcampen jeg vokste opp i. Men det er ikke BARE preget av det. Årene har heldigvis også ført med seg en del nye erfaringer. Mange av dem fine. Og jeg føler at jeg har begynt å kunne forstå meg selv bedre etter hvert, og ikke minst akseptere meg selv mer. Jeg jager ikke lenger så mye etter å tilfredsstille andre for at de skal ta meg i mot og elske meg, og jeg har perioder hvor angsten stort sett er mindre enn den kan være på sitt verste. Den er heller ikke så flytende og uforståelig lenger, jeg har ikke så mange panikkangstanfall, men har nå mest sosial angst.


  
Så, hva ville jeg med å skrive dette?

Kanskje jeg ikke ville så mye. Kanskje det var bare noe som presset seg fram. Kanskje det var kun et nytt lite forsøk å på plassere meg selv i forhold til noe av verdi i livet mitt og finne en mening jeg kan holde meg fast i. Et snev av verdighet. Hvem vet. Nå er det i hvert fall skrevet, og så får du som eventuelt leser det gjøre det du ønsker med det. Som du gjør med så mye annet du møter i livet ditt, eller bærer med deg.

Ha en fin dag.

Bjørn

Dagens link:








fredag 10. november 2017

Det kom en hyggelig telefon.



Så var det fredag og helg igjen. Uten at jeg føler det gjør den store forskjellen, for denne uken har jeg ikke vært på atelieret. Etter at jeg åpnet ny utstilling forrige torsdag, tok jeg noen dager fri. Men over helgen er jeg i gang igjen, med en løs skisse over et nytt prosjekt plassert i hodet et sted. For noe må en jo holde på med. En kan ikke bare sitte hjemme og ete eller stirre i veggen. Da graver en seg gjerne litt ned. For eksempel i ting som har skjedd før, eller ting en frykter skal skje framover. Et prosjekt å jobbe med er noe langt bedre å ha fokus på. Uten at jeg skal påstå at det må være et kunstprosjekt. Men noe som er knyttet til et mål er bra. For har du et mål, vil du også få oppleve en vei og en retning. Og den forsvinner ikke uansett om du kommer dit at en målsnor brytes eller ei. For på veien får du samlet nye opplevelser og erfaringer du kan vokse på.  For meg er det slik at det er alltid veien som gir meg mest. Rusen en kan oppleve når en kommer i mål, er gjerne intens, men den går kjapt over. 

Ikke alt en setter seg som mål må være så stort. Selv har jeg trimmet litt siste året for å komme i litt bedre form, men under innspurten av den nevnte utstillingen, ble det lite av den sorten. Nå må jeg skjerpe meg igjen. Og i går begynte jeg så vidt på det å ta tilbake rutinene. Noe som føles bra. Så får jeg se hvordan det går. Litt er uansett bedre enn ingenting. Bare det å reise seg og ta en knebøy eller en liten piruett på vei til skapet hvor chipsposen ligger og roper på oppmerksomhet, er bedre enn ingenting.  

Å bevege seg er bra. Mentalt, men også fysisk. Noe må likevel gjøres sittende. Akkurat nå sliter jeg bukseræva her jeg sitter ved pc-en min og hakker i vei på tastaturet, med lyset fra ei dagslyslampe/lysterapilampe rett i fjeset. Den står mellom tastaturet og skjermen, så den er ikke så stor. Likevel er den stor nok. Jeg begynte å bruke den i fjor, og skal bruke den fram mot våren i år også. Det skal hjelpe både mot depresjon og søvnvansker. Akkurat nå plages jeg ikke med noe av det, men satser på at lysrutinen virker forebyggende også. Uansett koster det meg lite å få litt lys i fjeset mens jeg for eksempel leser nyhetene på morgenen. Det finnes langt verre ting å få i fjeset. Ei bløtkake, for eksempel. Selv om litt krem i ansiktet heller ikke er det verste. Langt verre er det gjerne med dårlige nyheter eller at en får «sannheten» om seg selv servert på det viset, bare for å nevne noe.

Det var nå det. Livet er til å leve med i dag, kjenner jeg, og planene videre denne fredagen er ellers ganske hverdagslige. Ikke noe fest eller fjas eller store katastrofer i emning, bare rutiner. Mat må handles inn til helgen, og jeg skal lage kveldsmiddag hos kjæresten, som jeg gjør hver fredag. I kveld blir det fisk. Pasta med laks og sitronsaus. Håper det vil smake. Oppskriften finner du her.

Og mens jeg sitter her og skriver, fikk jeg nå en telefon fra gallerivakten, som fortalte at det har vært en del folk innom for å se utstillingen min, og at det har vanket mange gode tilbakemeldinger. Sånt er moro. For selv om jeg ikke lager det jeg gjør for å tilfredsstille andre, er det likevel viktig å bli forstått og verdsatt. Slike behov opphører ikke bare fordi en lager kunst, eller fordi en blir gammel. Dette er behov vi alle har. Store som små. Ros gir inspirasjon til å yte mer. I motsetning til hva for eksempel kun negativ kritikk, tvang eller trusler gjør. Dette burde vår blå regjering forstå, i stedet for å hevde at å ta godene fra de som har aller minst, vil tvinge dem til å yte mer.

Har du brukket ryggen, klatrer du ikke mer i fjellet bare fordi du ikke lenger klarer å betale regningene dine. Har du en psykisk lidelse som gjør livet vanskelig å takle, blir den ikke borte bare fordi du får større økonomiske utfordringer å slite med enn du allerede har. Det blir heller verre. Å hevde at det å ta fra fattigfolk er fordi de vil komme dem som utnytter systemet til livs, blir bare latterlig. For det er vel ingen som utnytter systemet mer og bedre enn de som har aller mest, og de får jo hele tiden mer, av Erna og Siv.




Og da har jeg ikke mer på hjertet for denne gang. Det ble ikke så mye av tanker og følelser som ble nedfelt, men det er nok ikke så mange som bryter ut i krampaktige hulk og fosser av tårer av den grunn, så det får stå sin prøve.



Det øverste bildet er bra utstillingen jeg i disse dager viser på Galleri VOX, og har fått tittelen Nangilima. Så kommer plakaten til samme utstilling, som står til den 19.november. Mens det nederste bildet viser et maleri jeg lagde  for noen år siden, og det bærer tittelen Hover. Jeg tenker at for et trent øye går det an å se at kulltegningen og maleriet er litt forskjellige. Det forteller deg og meg at det er mulig å strekke seg etter noe også i godt voksen alder.  Å forsøke på ting en ikke har gjort før kan være gøy uansett alder, ståsted og erfaringer, må vite.

Ha en fin dag.

Bjørn

Dagens link: Siden utstillingen min Nangijala tar utgangspunkt i døden, og vi alle kanskje savner noen som ble borte, valgte jeg denne i dag.







lørdag 4. november 2017

Da Nerdrum dukket opp på utstillingen min.




Nå er årets høydepunkt over. I hvert fall et av dem. Torsdag var det åpning av utstillingen min Nangijala, noe som tok ca. halvannen time. For det kom godt med folk. Familie og venner og bekjente. Og noen nysgjerrige jeg kanskje ikke visste helt hvem var med en gang. Blant annet kom Nerdrum. Ja, ikke Odd da, men sønnen hans Öde. Ikke verst bare det. Så nå løper han vel rette veien hjem til far sjøl i stua, og forteller om den store opplevelsen han fikk ta del i. Eller kanskje ikke. Det er tross alt en nonfigurativ greie jeg viser i år, og disse gutta er mer interessert i det figurative. Kitch, kaller Odd Nerdrum det selv. Og etter hva en kan lese i denne artikkelen, går Öde i sin fars fotspor. Selv går jeg ikke i noen av fotsporene deres, og heller ikke min egen fars (Gud forby), så sånn er det med den saken.

For noen år siden var likevel Odd Nerdrum en jeg så veldig opp til. Så da jeg begynte å male selv, lå arbeidene hans der som noe jeg kunne strekke meg etter. Det er bra med noen som inspirerer. En annen ting som er bra, er at en utvikler seg. Og for min del tok saker og ting en litt ny retning etter hvert. Så nå har jeg i tillegg til det naturalistiske vært innom både installasjoner og det abstrakte. Hvor veien går videre nå er ikke så godt å si, men jeg har noen tanker som går i retning av å jobbe videre med det jeg har oppdaget i prosessen som ledet til den ferdige utstillingen Nangijala.

Prosesser er bra. Aller best er de om en klarer å ha litt kontroll på dem, uten samtidig å kvele alle nye tanker og muligheter. Det er fort gjort å låse seg til noe, og lukke alle dører som kunne blitt åpnet mot spennende nye opplevelser og forståelser. Som på så mange andre felt i livene våre, er nok en balanse bra. På den ene side, litt standhaftighet når evnen til å se, møter viljens begrensede evne til å skape. På den annen side, motet til å forkaste og forsøke på nytt og på nytt og på nytt.




I prosessen som ledet fram til Nangijala, har det blitt mye fram og tilbake, og da jeg skulle sette sammen utstillingen, endte jeg opp med å måtte forkaste brorparten av det jeg har laget i løpet av et år. Bortkastet er det likevel ikke det som ikke kom med. Det kan vises i andre sammenhenger. Dessuten har jeg fått høstet en god del kunnskap på veien, som jeg kan ta med meg inn i nye prosjekt, for så å søke videre. Jeg merker at det som føles som utenfor rekkevidde, ofte er mer spennende enn det jeg har full kontroll over.  Det jeg bare så vidt kan fornemme er en drivkraft jeg liker.

Selv om jeg nå starter på nye prosjekt, blir det noen dager fri først. Da jeg kom hjem til meg selv etter utstillingsåpning, gikk lufta fullstendig ut av meg. Plutselig var det ikke mer å hente, så siden da har jeg stort sett sovet. Ikke så rart kanskje, for de siste ukene har vært intense. Og ikke minst selve åpningen. Men sånn er det hver gang. Så jeg går nok ikke i kjellern. Jeg har etablert noen strategier gjennom årenes løp, og snart er jeg i gang igjen.



Til slutt vil jeg gjerne takke alle som tok turen til åpningen, og gjorde den til en helt spesiell dag for meg. Takk til samtaler, taler, smil, klemmer og blomster. Takk også til de som måtte ta turen i dagene som kommer. Utstillingen står til den 19.november.

Det øverste bildet viser tegningen "Gå mot ljuset, Skorpan. Nummer to viser eldste barnebarnet på Mackern. Hun ville dit etter åpningen - "kan vi kjøpe hamburger, Bestefar" - så da dro vi som er nærmeste familie og spiste litt. Det siste bildet viser plakaten til utstillingen, som forteller det du måtte trenge av opplysninger, minus det at den står til 19.november, for det glemte jeg å ta med. 

Ha en fin dag.

Bjørn

Dagens link: (I går så jeg på The Voice på tv, og der dukket denne sangen opp. Jeg synes den sangen passer bra til et blogginnlegg som vier seg til en utstilling som handler om døden.  Ta deg tid til sangen, og til de som fyller hjertet ditt med varme og lengsel. En dag er det plutselig for sent.)




søndag 29. oktober 2017

Let Me Entertain You.



Joda, hodet er litt fullt av utstillingen jeg åpner den 2.november, men livet er jo likevel mer enn det. Blant annet må magen fylles også. Det betyr at jeg må lage meg litt mat fra tid til annen, for nå er frysen straks tom. Så her om dagen lagde jeg en tacograteng som ikke var så dum. Det er den du ser på bildet over her. Om det frister, finner du oppskriften her. Selv doblet jeg mengden ost, brukte medium sterk tacosaus (har du unger ville jeg valgt mild, om det finnes), men ellers fulgte jeg oppskriften.

Mat er godt. Mat er sunt, i blant. Hva en stapper i seg, og hvor mye, er jo litt opp til den enkelte. Selv har jeg blitt flinkere på denne fronten de siste årene, men jeg skeier gjerne litt ut i helgen. Oftest på fredagskvelden. Før gikk det i melkesjokolade, men nå er det smågodt som gjelder. Og hver helg spiser jeg for mye, og blir kvalm. I tillegg blir jeg i dårlig form dagen derpå. Så hvorfor gjør jeg da dette likevel? 

Jeg tror det handler om de første minuttene på starten av inntaket. Da smaker det konge, og jeg kjenner meg nesten lykkelig. Men så blir det litt for mye lykke etter hvert da. Så nå er jeg i tenkeboksen for å finne en løsning på dette. Noe som får meg til å begrense innkjøpet. For det er der det må gjøres grep, tror jeg, i butikken. Om jeg ikke skal gå for å kutte ut alt som heter søtt, må jeg lære begrensningens kunst. For å kutte ut alt snop i helgen har jeg ikke så veldig lyst til, kjenner jeg. Søtbehovet er sterkt. Så det får holde at jeg ikke lenger spiser skiten i ukedagene.

I dag er det søndag. Og jeg har husket å stille klokken tilbake en time. Andre oppgaver i dag er å få vasket bilen, og i morgen håper jeg på å få lagt om til vinterhjul. Det er alltid greit om felgene er litt rene før en stapper dem bort for vinteren.

I det hele tatt er det mye en kan gjøre for å dempe mulige framtidige konsekvenser en kanskje ikke vil like. Feltet vi snakker om her er langt større enn det smågodt og skitne felger kan dekke. Selv vasker jeg for eksempel alltid opp med en gang jeg har laget eller bare spist middag. Det begynte jeg med for et par år siden, og det holder nå benken min ganske ryddig. Og når det er ryddig rundt meg, blir det lettere å holde det ryddig inni meg også, opplever jeg. Dessuten koster det lite å vaske opp en kjele eller to pluss en tallerken. Tre minutter så er det gjerne unnagjort. Mens samler du opp, tar det lengre tid. Tid en kunne brukt til å ligge på sofaen og spise sjokolade. Eller gå seg en tur. Eller hva en nå måtte ønske eller mener en har behov for.

Vi kjenner alle på behov av en eller annen karakter. Men de færreste kjenner vel på et sterkt behov for å stå lenge med en oppvask. Eller annen vask. For det er jo mer som gjerne må vaskes fra tid til annen enn kjørler. For eksempel klær. Klarer en å ta unna slik at skittentøykurven ikke flyter over, og en kanskje til og med får øye på bunnen av den når en trår til med en vaskedag, er mye gjort, og livet blir triveligere. Det skal ikke alltid så mye til, om en ikke er en patologisk samler, en horder. Da blir det straks verre. Og en må kanskje ty til hjelp for å løse problemet. Ikke bare hjelp til å rydde kåken, men kanskje aller mest til å rydde i tanker og følelser. For det er jo der roten til problemet ligger. Akkurat som søtbehovet mitt. Men jeg satser på at det går å løse akkurat det der med smågodtproblemet uten hjelp av psykolog eller en intervensjon. Noe må en jo satse på. Så hvorfor ikke seg selv.



Nå har jeg fått skrevet det jeg trenger for i dag, kjenner jeg, så jeg får vel runde av. Kjenner du også på noe, for eksempel på en ubendig trang til å være med på åpningen av utstillingen min den 2. november, så gå den i møte - let me entertain you - velkommen skal du være. Aktuelle opplysninger finner du på bildet av plakaten. Bare klikk på det, så vokser størrelsen og det blir lettere å lese.

Ha en fin dag.

Bjørn

Dagens link:





lørdag 28. oktober 2017

Spriket i oss selv.



Det nærmer seg utstillingsåpning. Veggene i galleriet er nymalte, alt er nå hengt opp og plassert der det skal være, og kun litt småregulering gjenstår. Det tar jeg over helgen.

I natt sov jeg åtte og en halv time. Det er det en stund siden sist jeg gjorde. Arbeidet med utstillingen har ført til at jeg har vært på atelieret fem dager i uken, og om nettene har jeg ofte blitt liggende litt våken og tenkt på det jeg holder på med. Mens jeg har vekslet mellom å geniforklare eller forakte meg selv og det jeg har fått til. Slik er det alltid. Usikkerheten er til tider ganske markant.

Et år har det tatt å få ferdig denne utstillingen. Et år har gått siden jeg satte den første famlende streken på et hvit papir. Mye av tiden etter det har gått med til utforskning av tegnemateriell. Kull, blyant og tusj, pluss leire. Jepp, jeg har tegnet på leire også. Og helt til det siste har jeg vært usikker på hva jeg skulle velge. Om det skulle bli en blanding av teknikker, eller om jeg skulle velge kun en. Og valget falt på kull og leire.

At valget ble som det ble, gjør ikke alle de andre tingene bortkastet. I stedet er det slik at alt har hatt en påvirkning og en retning, som nå har kommet i mål. Og mye av det som ikke ble valgt denne gangen, vil bli vist i andre sammenhenger. Antagelig stopper det likevel ikke her. Slik det ser ut nå, tar jeg det jeg lært i løpet av året som har gått, med meg inn i et nytt prosjekt.

Å velge bort over femti prosent av et arbeid for å få til en utstilling som «sitter», kan være krevende. Selv kjenner jeg ofte på at jeg vil vise mest mulig av det jeg har laget, men når det kommer til stykket, oppstår det en dialog mellom arbeidene og rommet hvor de skal stilles ut, som ikke bare tilbyr noe, men også krever noe. Og akkurat denne delene av prosessen kan være smertefull, men den er også ganske spennende. Det er en litt ut_av_deg_sjæl_opplevelse, hvor det du fornemmer gjerne får overtaket på det du tror du vet. Det handler mer om å se enn å regne/tenke/kalkulere seg fram til noe, opplever jeg. Samtidig er det veldig fint om du kan være i dialog med noen i prosessen. Noen som ser med andre øyne enn dine egne. Noen som kan utfordre deg, men også løfte deg om du faller under vekten av tvil og nedvurdering du måtte møte dine egne arbeider med. Mine samtalepartnere gjennom dette året har vært Nina Grieg og Anna Bjørkman. All ros til dem begge.



Det kan kanskje for noen virke skummelt å trekke andre inn i det en selv har knyttet sterke følelser og meninger til, men for meg er det ofte motsatt. I dialogen blir du ikke frarøvet noe, i stedet oppstår det noe. Klarhet, bekreftelser eller ny forståelse. Så selv om mitt yrke handler mye om å formidle og fortelle, er også det å lytte en veldig viktig del av det hele. Spesielt denne gangen har dette vært viktig, siden jeg har arbeidet ut i fra et annet menneskes historie. Likevel, til syvende og sist er det uansett jeg selv som bærer ansvaret for arbeidene mine, for  utstillingen, og må ta de endelige valgene. 

Det at jeg blir usikker på det jeg har klart å få til når en utstilling skal settes opp, kan kanskje være bra. For slik jeg ser det, er det alltid et skille mellom hva øynet er i stand til å se, og hva hånden er i stand til å utføre. Så når jeg har arbeidet et år, har jeg lært meg til å se mer enn hva jeg har lært å få til. Dette må jeg akseptere, og i stedet for å rakke ned på elementer jeg kanskje ser mangler ved, eller skulle ønsket jeg hadde gjort annerledes, må jeg stå for det jeg fikk til.

Dette spriket mellom evne til å se og evne til å utføre, tror jeg er sunt.  Behandlet riktig, kan det fungere som en drivkraft.  Behandlet som en negativ greie, kan det resultere i at en gir opp, eller får følelsen av aldri å komme i mål. Slik er det på mange felt i livene våre. Om en lar denne nedvurderingen av seg selv ta for stor plass, vil en selv heller aldri bli bra nok. Det blir en umulighet. Fordi evnen til å se eller forstå seg selv, alltid vil ligge framfor evnen til å være den en vil oppleve seg selv som, eller den en ønsker å bli sett som. Uansett hvor mye en får til, vil dette spriket være der. Uansett hvor snill en er eller hvor pliktoppfyllende en er. Ved å erkjenne dette, kan en spare seg selv for mye usikkerhet og bekymring, tror jeg. Men lett er det ikke.

Ikke alle kan være verdensmestere, og ikke alle har narsissistiske tilbøyeligheter sterke nok til å tro at en er det. De fleste av oss ser våre egne mangler og våre styrker.  Denne evnen tror jeg for mange også utvikler seg med årene. Det vil si at både romslighet og empati overfor andre øker, samtidig som evnen til selvtrøst og aksept av seg selv også øker. Uten at dette må forveksles med tap av evne til å sette grenser for andre, eller en påtagende evne til å viske ut egne behov. Det meste handler om balanse. Akkurat som i utstillingsrommet jeg har satt opp nå.

Og da har jeg vel skrevet nok for i dag. Håper du får anledning og har lyst til å titte innom utstillingen Nangijala, og gjerne på åpningen, som er den 2.november kl. 17, Galleri VOX, Strandgaten 223, Bergen. Det er alltid kjekt når folk kommer på en åpning. Det er spesielt kjekt om akkurat du kommer.

Utstillingen står til den 19. november.

Bildene er utsnitt av et par av arbeidene jeg stiller ut.

Ha en fin dag.


Bjørn.

Dagens link: 


søndag 22. oktober 2017

Nangijala.



Forrige uke lånte jeg bort noen malerier til en liten avdeling av Fretex, som de får bruke en stund i et kontorlandskap med tilstøtende venterom.

Fretex er mer enn salg av gamle klær. De er blant annet også en attføringsbedrift. I tillegg står de for driften av atelieret hvor jeg jobber, Galleri VOX. 

Galleri VOX har vært i drift fra 2004, og jeg har vært med så å si fra starten av. At det er Fretex som får midler fra NAV og Bergen Kommune til å drifte prosjektet jeg er en del av, merker vi som bruker atelieret lite til. Daglig leder og arbeidsledere er utdannet kunstnere, og ansatt på det grunnlaget. Galleri VOX er slik jeg ser det ikke et attføringstiltak, det er en kunstarbeidsplass.

Å låne bort noen bilder synes jeg var en liten greie å si ja til, og ganske uproblematisk. Maleriene sto tross alt bare lagret, men nå henger de på en vegg, og gjør kanskje omgivelsene litt bedre for dem som kommer til lokalene og søker hjelp til å komme tilbake i jobb.



Det er mange grunner til at folk havner uten jobb. Det er ikke nødvendigvis slik at det er latskap eller uvilje mot å stå i arbeid som er den mest hyppige årsaken til at folk blir gående arbeidsledige. Selv måtte jeg slutte som keramiker da helsa sviktet. Etter hvert fikk jeg også en uføretrygd. Det stoppet meg likevel ikke, for sykdommen min er tross alt bare en del av det jeg er, så jeg har nå arbeidet ca 50% i mange år på et vis som er tilpasset helsen min, der det som er brorparten av meg får spillerom og næring. For andre kan det å gå ledig skyldes nedlegging av en arbeidsplass, eller annet. Alt handler ikke om helse. Uansett blir livet snudd litt på hodet når en mister jobben, og en kan komme til å føle seg verdiløs og utenfor samfunnet i sin nye rolle. Pluss at en jo gjerne blir litt fattig. Noe som ikke får en til å føle seg mer verdifull akkurat.



Om mine bilder kan gjøre et venterom litt hyggeligere for noen som kanskje har møtt veggen, slik jeg selv gjorde, så synes jeg det er helt greit. Selvfølgelig hadde det vært innafor å få noen kroner for det også, eller at Fretex kjøpte maleriene. I dette tilfellet var det likevel ikke Fretex sentralt som spurte om å få låne noen bilder, men de som arbeider på den nevnte avdelingen, som att på til holder til i samme bygård som Galleri VOX har sine lokaler. Det var med andre ord et tiltak på grasrotnivå, for å få til en litt triveligere arbeidsplass enn helt hvite og nakne vegger kan tilby. Folk snakket sammen, og det kom noe ut av det.




Det er en stund siden jeg skrev sist her på Vannlandet. Det skyldes at jeg har hatt litt å gjøre i forbindelse med at jeg åpner ny utstilling den 2. november, og har måttet prioritere tiden min litt. Men denne helgen har jeg tatt meg fri. Noe som kjennes ganske godt ut, men som også medfører litt rastløshet. Det blir gjerne slik når en har stått på litt over tid. Og enda verre blir det etter at utstillingen er oppe og går. Da kommer tomheten. Det gjør den neste alltid. Men det er da, og nå er nå.

Utstillingen jeg setter opp denne gangen er mer abstrakt enn det jeg har vist tidligere, og det gjør det ekstra spennende for meg selv. For det er jo ikke slik at nytt alltid kommer lett.  Å flytte fokus fra ett punkt til et annet, krever blant annet et valg. Det å skulle arbeide abstrakt, gjør det også vanskeligere å definere om arbeidet mitt er godt eller dårlig, opplever jeg. Felles med tidligere utstillinger er likevel at den har et tema, som tufter seg på menneskers sårbarhet. Og denne gangen er det døden jeg har sett nærmere på. Dette skrev vi i en pressemelding:


"Vet du om jeg skal dø? ”


Nangijala er en utstilling om transformasjon, menneskets sårbarhet og ensomhet, men også om tilknytning og kjærlighet. Arbeidene er laget i kull og keramikk, og motivene er inspirert av røntgenbilder, tatt ved livets slutt. 


Når et liv er over, vil noen sitte igjen med minner om den døde. De kan være gode eller vonde. I dette tilfellet er det et godt barndomsminne, en far, en datter og Brødrene Løvehjerte som ga tittelen til utstillingen, Nangijala.


Det er med andre ord ikke hovedsakelig det vonde, sorgtunge og vanskelige jeg tar utgangspunkt i, men noe godt. Et godt minne. Og jeg har forsøkt å nærme meg det med respekt og varsomhet. Så tar du en titt innom utstillingen min, vil du ikke bli møtt med tenners gnissel eller vonde bilder. I stedet har jeg gjort et forsøk på lage noe som kan oppleves som nok i seg selv, noe som handler estetikk, og uten at utgangspunktet får for stor gjennomslagskraft. Om jeg har klart den oppgaven får andre bedømme, men det har vært en interessant reise for meg selv fram til det endelige resultatet, og den reisen stopper vel egentlig ikke her, men går videre inn i nye prosjekt. Å arbeide abstrakt har vært både utfordrende, givende og utviklende for meg, opplever jeg. Og innbyr til nye forsøk.

Bildene i dag viser noen malerier jeg lånte bort til Fretex, og et foto av plakaten til utstillingen «Nagijala».

Ha en fin dag.

Bjørn

Det er mye som kan komme ut av det at et menneske dør. Til og med en sorg kan få noe vakkert over seg. Dagens link er til en joik, som ble laget da en ung mann døde. Her framført av Didrik Solli Tangen: