søndag 18. juni 2017

Veien til Nangilima.



I går så jeg en artikkel som fortalte at det var laget et musikkstykke som kan dempe angst. Det er den musikken du finner under dagens link på bunnen her.

Om musikken virkelig gjør en forskjell, skal jeg ikke påstå noe om. Men om den gjør det, er det jo bra. Selv om det kanskje ikke passer med musikk i alle sammenhenger, og at det anbefales ikke å bruke den mens en kjører bil. 

Så hva er angst? Det kan du lese litt om her, selv om artikkelen begrenser seg til å handle om panikkangst. Panikkangst får deg i blant til å tro at du holder på dø. Men dessverre er angst mer enn det. Alt fra en liten murring, til det nevnte panikkanfallet. Fra en svak skjelving på hendene til at en ikke klarer å røre seg. Og i blant er angsten tilstede over lang tid. Minutter, timer, dager.

Hva som utløser angst, kan være forskjellig fra person til person. Selv sliter jeg mest med sosial angst. Men jeg kan også oppleve å få angst når jeg er helt alene, uten at jeg klarer å forstå hvorfor. Videre kan jeg få angst av å gå på akkord med egne følelser. Dvs om jeg spiller at jeg føler noe annet enn jeg gjør. I tillegg har jeg opplevd dødsangst.

Vi skal alle dø. Og til vanlig er jeg rimelig avslappet i forhold til det. Men, altså ikke alltid. Selv om det er ganske lenge siden jeg har fått angst av tanken. Jeg vet ikke hvordan du forholder deg til saken. Om du tenker mye på hvordan slutten blir, om det i seg selv føles ille, eller om du skyver det hele fra deg. Men uansett skal vi altså alle dø. Jepp, du også. Og jeg.

I går leste jeg en artikkel om Ingvar Ambjørnsen, der han forteller at han forventer seg en kjip død. Han regner med å bli langsomt kvalt. På grunn av kols. Og det høres ille ut. Selv har jeg også kols. Så det han hevdet fikk meg jo til å tenke litt. Men det fikk meg ikke til å resignere. I stedet tenker jeg at det blir viktig for meg å være i bevegelse og å ta vare på kroppen så godt jeg kan i årene framover. Og så får jeg håpe at hjertet går til helvete før lungene, eller at avslutningen kommer brått av andre årsaker. For jeg er ikke så glad i å lide. Å lide fysisk er enda verre enn å møte folk i trafikken som ikke bruker blinklys.

I tillegg til å slite med angst og kols og folk som ikke bruker blinklys, er jeg kunstner. Det gir meg en mulighet til å snakke om slike ting som for eksempel døden, eller andre utfordrende sider ved det å være menneske, på et vis som føles bra for meg. Så det gjør jeg. I kunsten min. Langt oftere enn jeg forsøker å si noe om alt det fine ved livet.  Selv om dét også finnes. Også i mitt liv. Det er mye fint i mitt liv, og jeg snakker i blant om det her på Vannlandet. God mat og kjæresten min, barna mine og barnebarnet. Det skal ikke stå på gode ting. Men det er altså her på Vannlandet. I kunsten min blir det annerledes. Sommerfugler og blomsterenger og fellesmiddager er ikke det jeg liker best å skildre når det kommer til kunst. I stedet vil jeg helst snakke om verdier. Det lille menneskeverdet, som burde følge oss gjennom barne- og voksenår, men som ikke gjør det for alle. I mitt hode virker det som om menneskeverdet for mange blir nært knyttet opp til lommebøker og BMI og god fysisk og psykisk helse. Og det er trist. Og verdt å snakke om. Synes jeg. Så da gjør jeg det.

Nå for tiden arbeider jeg mot en utstilling som tar utgangspunktet i døden. Men den omhandler også dette med livets verdier. Den vil ha en kobling til Astrid Lindgrens bok Brødrene Løvehjerte, og et minne knyttet til en far og en datter. Det er likevel ikke mitt minne. Men det gjør ikke noe. Ikke alt trenger å handle om meg bestandig. Bare ca. 90 prosent. Jeg er gavmild sånn.

I Brødrene Løvehjerte er det mye å hente når det kommer til symbolikk, som jeg kan bruke i bildene mine. Dagens bilde viser en kulltegning, som tar utgangspunkt i ordene «Gå mot ljuset, Skorpan». Men jeg vet ikke om det blir den endelige tittelen på det. Kanskje blir det «Veien til Nangilima», eller noe helt annet. Den som lever får se.

Sånn, dett var dett. Dagens blogg er ferdig. På tide med en ny kopp kaffe.

Ha en fin dag.

Bjørn

Dagens link:





lørdag 17. juni 2017

Alle kan sette sin strek på et papir.



Så var det tid for litt blogg igjen. Alt har jo sin egen tid, blir det hevdet i blant. Dette året var tiden kommet for Dronning Sonja til å stille ut i Bergen, da det det nyoppussede kunstindustrimuseet ble gjenåpnet – tidligere kalt permanenten, nå omdøpt til Kode 1.



I går var jeg og så utstillingen hennes. Nå kan en selvfølgelig si mye om Sonja, siden hun har den posisjonen hun har, men det er ikke min jobb her og nå, føler jeg. Så jeg for det meste la dama ligge, og nøye meg med å si litt om kunsten hun viste. Og det er fort gjort. Den var kjedelig. Noen av de grafiske trykkene kunne nok betegnes som pene, men for meg stoppet det ved det. Så det meste ble stort sett en nedtur. Spesielt keramikken. Noe som nok kan skyldes min bakgrunn som keramiker, og solid etablerte preferanser knyttet til godt håndverk. Å sette litt farger på ei krukke noen andre har laget faller ikke inn under dette. Samtidig var det et litt pretensiøst grep å stille ut en krukke av Picasso i samme slengen, opplevde jeg. Utover den krukken, var det ikke mye som var spesielt interessant å se på av det hun viste fra sin private kunstsamling heller. I hvert fall ikke for meg personlig. Det eneste måtte være en skulptur av  Gunnar Torvund. Jeg ble også fascinert av en skulptur av Bård Breivik under besøket på nye Kode 1. Men den var ikke en del av dronningens utstilling. Det er den du kan se på bildet rett under her.



Når det gjelder grepet med å velge ut objekter fra egen kunstsamling og så stille dem ut sammen med egne arbeider, slik Dronning Sonja gjorde, opplevde jeg det som merkelig og forstyrrende. Jeg oppfatter det som et mulig forsøk på å «vie seg» til mer anerkjente kunstnere, for på det viset å høyne verdien av sine egne arbeider.  

Jeg tok ingen bilder fra dronningens utstilling. Så de fleste bildene som følger dagens blogginnlegg er tatt fra Jan Groth sin festspillutstilling i Bergens Kunsthall, som jeg også så i går.  Og det var langt mer givende enn å se dronningens arbeider. Selv er jeg glad i strek.



"En stund før jeg fant dukken begynte jeg å tegne - på papir - streker - kun streker - jeg som aldri har tegnet før. Og jeg oppdaget at streker har et eget liv - en spenst eller en slapphet - en markert begynnelse og avslutning - eller noe svevende - utflytende. De kan bite seg selv i halen, bli en sirkel. Eller en firkant. En bokstav. Ord. Tall.

Strek er språk. En strek forteller alltid noe. Er alltid mer enn den form den omslutter - de mellomrom den skaper, eller ikke skaper-"

Sitatet over er fra en tekst jeg brukte i en av mine egne utstillinger. En trash-art utstilling. Det vil si gjenbruk. Sett i perspektiv av dronningens utstilling, i mitt hode derfor på et vis hjemmehørende på den motsatte enden av snobbeskalaen, siden jeg også resirkulerte noe, bare ikke krukker av Picasso eller min egen private kunstsamling. Hele teksten som sitatet er hentet fra kan du se her, og en video fra utstillingen min kan du se her.



Det er kjekt å komme seg litt ut og se noen utstillinger i blant. Slik var det også i går. Og jeg er glad for at jeg så begge. For det er ikke slik at det å like eller oppleve ting som bekrefter deg selv, er alt som gir deg noe av verdi. En kan finne mye interessant i det en ikke liker også. For eksempel kan det fungere som en kontrast til noe, slik at ens eget ståsted blir tydeligere for en selv. Men selv om det er kjekt å oppleve utstillinger, er det ikke så ofte jeg gjør det. Og det skyldes den evinnelige angsten, som hindrer meg i så mangt her i livet. Men noen ganger kommer jeg meg altså ut, slik jeg gjorde i går. Det i seg selv betyr at noe er mulig, selv om en har et handikap. Og dette er det viktig å minne seg selv på, så en ikke ender opp med å se kun hva som er umulig. Slik er det på mange felt i livet. For deg, og for meg. Om det finnes begrensninger, så utelater ikke det at det finnes dører også. 

Ikke alle kan lage streker som Jan Groth, men alle kan sette sin strek på et papir.

Dagens siste bilde viser barnebarnet mitt. Hun elsker å sette streker på Bestemor Beate sin digre Whiteboard når hun kommer på besøk, og hun gjør det fullstendig blottet for noe som minner det minste om prestasjonsangst. Hun bare er, koblet til det det hun gjør. Der og da. Og er kjempestolt over hva hun får til.



Og se, da ble det litt skriblerier i dag også. Men nå får jeg runde av.

Ha en fin dag.

Bjørn


Dagens link:


mandag 12. juni 2017

Babyshower og datterbesøk.



De siste dagene har jeg hatt yngste datteren min hjemme. Hun tok turen fra Kristiansand, for å overraske storesøsteren. Og overraskelsen besto i en babyshower, som hun, et søskenbarn og venninnene til storesøster lagde i stand. Et skikkelig overraskelsesparty. Storesøster så det ikke komme i det hele tatt, og ble skikkelig tatt på senga. Heldigvis uten at sjokket resulterte i en spontanfødsel. Men noen tårer ble det visst, etter hva jeg blir fortalt. Det er fint å se at døtrene mine betyr noe for hverandre.

Yngste datteren min studerer i Kristiansand, så det er ikke hver dag vi ser hver andre. Derfor er det veldig kjekt når hun kommer hjem en tur. Det blir litt liv i huset, og vi koser oss med tv, god mat og småprating. Men i morgen reiser hun hjem igjen. Så da blir det stille i heimen, slik det pleier å være. Det er likevel ikke så veldig lenge til vi sees igjen. For senere i sommer tar kjæresten og jeg bilen sørover for å hilse på henne og samboeren, og se på leiligheten de kjøpte for ikke lenge siden. Samtidig drar storesøster med familie og søskenbarnet deres også nedover, så det blir en skikkelig familiesammenkomst. Og det er jo kjekt.

Turen sørover blir kombinert med en svipp innom Østlandet etterpå, slik at jeg også får hilst på søsknene mine. Det er visst tre år siden jeg var der sist gang, så det er på tide.

Større enn dette blir ikke ferien min. Om en ser bort fra den tiden jeg vil tilbringe hjemme hos meg selv. Ikke noen sydentur eller safari i Afrika. Men det holder. Det er et avbrekk fra det vanlige, og kjæresten og jeg får litt tid sammen der vi får dele noen nye opplevelser.



Å dra på en slik tur, er likevel ikke kun en fest. For det var det der med angsten min da. Det er vanskelig å legge igjen den hjemme, så den følger med på lasset. Vi skal for eksempel ha noen hotellovernattinger, og det er ikke bare, bare for meg. Så allerede nå har jeg begynt å se for meg alle situasjoner som kan bli utfordrende, angstfylte eller bare kleine. For slik er det gjerne å leve med angst.  Den nøyer seg ikke med kun å styre livet når den kicker inn for fullt, den styrer mye av resten av tiden også. Men det går nok greit. Ofte blir det ikke så ille som fantasiene tilsier at det skal bli. Så denne gangen lar jeg den ikke stoppe meg. Det som ikke dreper deg gjør deg sterkere, sies det jo. Selv om jeg ikke er så sikker på at det stemmer. Jeg har hatt noen utfordringer i livet mitt, uten at det får meg til å føle meg sterkere enn de som ikke har opplevd det samme. I stedet er det vel ofte motsatt. De som ikke har stanget trynet inn i vegger hele tiden, framstår som sterkest.

Sånn, det ble ikke så lange bloggen i dag, men nå har datteren min stått opp, og jeg kan jo ikke bare sitte og hamre på tastaturet inne på kontoret mitt da. Så nå runder jeg av.

Det øverste bildet viser eldste datteren min og første barnet hennes, mens bildet nummer to viser meg selv og døtrene mine da de var små.

Ha en fin dag.

Bjørn

Dagens link:






lørdag 10. juni 2017

Transformasjonen Oss.




I oktober skal jeg åpne utstilling igjen. Og denne gangen arbeider jeg med noe jeg ikke har vist før. Nå er det kull som gjelder, og keramikkfliser, knyttet sammen i et abstrakt uttrykk. Ingen verdensnyhet i seg selv, kanskje, men for meg er det både spennende og skummelt å bevege meg inn i nye problemstillinger. Fallhøyden er jo alltid stor når en tar steget vekk fra en trygg grunn som en til en viss grad kanskje føler en behersker – også kalt det trygge - og inn på upløyet mark – det utrygge. Snubletrådene ligger tett og ikke nødvendigvis alltid der en forventer å finne dem.

Selv om teknikk og materiale er annerledes arbeider jeg har stilt ut tidligere, så er temaet innenfor tidligere landskap, føler jeg. Ofte handler utstillingene mine om det utfordrende ved å være menneske. Og aller mest om sårbarhet. Vi er alle sårbare. Enten vi bærer det åpent eller forsøker å skjule det, har myke overflater eller glassharde. Det er med andre ord ikke det lystige jeg liker å skildre. Og denne gangen blir det altså døden.

Jeg opplever det som at døden for mange er både vanskelig å forholde seg til og å snakke om. Selv om vi alle skal møte den før eller siden, og at døden derfor er noe veldig alminnelig. Men det er mye alminnelig vi ikke får til å prate om. Overgrep, for eksempel. Vold i nære relasjoner. Skam. Og sårbarhet. Slike ting. Bare for å ha nevnt noe.

Da jeg bestemte meg for å lage en utstilling som skulle handle om døden, så måtte jeg ta noen valg. Jeg hadde ikke lyst til å lage noe skremmende, blodig eller noe som omhandlet bilder av lik, tårer og smerte. Det er ikke det som er poenget mitt ved å velge et slikt tema. Utgangspunktet mitt går mer i retning transformasjoner. Transformasjoner er noe vi alle er midt oppe i hele tiden. Vi tenker kanskje på oss selv som stabile og enhetlige, men om en ser tilbake kan en se at vi har forandret oss. Til det bedre, eller til det verre. Samtidig kan en også se det på dem vi har rundt oss. Dette betyr etter all sannsylighet at vi også vil forandre oss i morgen.

Noen transformasjoner er mer synlige en andre. Møter du veggen, for eksempel, så gjør det noe med deg. Det skaper et synlig skille mellom det som var og det som er. En overgang som er mye tydeligere enn mye annet i livene våre. Det samme om du reiser deg igjen etter et fall.  Dette er tema jeg har vært innom i andre utstillinger jeg har hatt. 

Transformasjonen som ligger i å skifte kjønn, er også en veldig merkbar sak, som jeg har vært innom tidligere. Men de ni månedene i mors mage og til slutt døden, er vel til slutt de største og kanskje viktigste enkelthendelsene i livene våre. Alt som ligger i mellom unnfangelsen til vi ender opp som jord, er en transformasjon som går i rykk og napp. Selv om vi fra tid til annen kan høre noen si ting som at du er nå den du alltid har vært.

I går så jeg filmen Brødrene Løvehjerte, etter boka av Astrid Lindgren. Versjonen jeg så, var dubbet til norsk, noe som var noe dritt. Slik dubbing ofte er. Det frarøver deg noe, føler jeg. Og det er lett å henge seg opp i det, slik at en mister muligheten til innlevelse og et fokus der fokus bør få være. Selv hadde jeg for eksempel ikke likt at noen skulle komme og klusse med språket jeg har i kunsten min, bare fordi de mente det gjorde den lettere tilgjengelig. Det jeg lager, er ment å være slik det er.

Grunnen til at jeg så filmen om Løvehjertene, er at jeg tenker å bruke noen referanser derfra i bildene mine. Kanskje mest i form av titler. For et år siden, ga jeg utstillingen arbeidstittelen Livet og Døden. Pr. i dag har den arbeidstittelen «Vi møtes i Nangijala». Grunnen til dette, er at jeg nå arbeider ut ifra noen røntgenbilder jeg fikk av en kollega. Bildene ble tatt av hennes far, like før han døde.

Et av de gode minnene kollegaen min har fra sin barndom, er at han leste Brødrene Løvehjerte for henne.  Så på det viset kommer utstillingen til å handle også om livet. Slik det er med døden over alt. Uten liv, ingen død. Det henger sammen. Slik hele vår reise fra fødsel til død henger sammen. Hele denne rekken av opplevelser, utvikling og stagnasjon, arr og gleder, muligheter og lukkede dører, det gode og det onde, seire og tap, begynnelse og slutt. Alt har sin årsak og sin konsekvens.

Grunnen til at jeg skriver om dette i dag, er at jeg en stund har stanget litt mot materien jeg arbeider med, uten opplevelsen av å komme videre. Noen titalls arbeider vil derfor med stor sannsynlighet aldri bli stilt ut. Men for noen dager siden løsnet det igjen, og jeg så en mulig vei å gå. Uten de bildene som aldri vil bli vist, ville jeg ikke fått oppleve å komme videre. Slik er det jo ofte. Og ikke kun i kunsten. Alt kan ikke være høydepunkt som vi får tilnærmet gratis. Hverdager kommer og går, og i blant blir livet tungt, smertefullt, meningsløst og fulle av gjentagelser og negative bekreftelser. Men alt vi gjør, alt vi tenker, er med på å forme oss og å åpne dører. Alt er viktig, og med i Transformasjonen Deg. Hver eneste vegg du stanger mot, hver eneste lille opplevelse av et øyeblikk å kunne fly. Uten det ene, kommer ikke det andre.

Dagens bilde viser en tegning som etter all sannsynlighet ender sitt liv som en foreløpig skisse. Tegningen er ca. 100x150cm stor, og har fått tittelen Karmanjaka. 

(Karmanjaka er landet den onde Tengil kom fra, da han erobret Tornrosedalen)

Ha en fin dag.

Bjørn

Dagens link:







mandag 5. juni 2017

Hvem som tjener og hvem som taper.



I dag våknet jeg av lekende barn utenfor. Og det er jo egentlig greit nok, siden klokka nærmet seg halv elleve. Da har de det verre i Sandefjord, der klokkene i en kirke spiller salmer og sanger hver time. Her har nok enkelte entusiastiske klokkespillelskere tatt litt av i sin begeistring over ny leke. Samtidig blir det en litt morsom kontrast, siden den såkalte helgefreden visstnok diskuteres igjen. Enkelte vil ha lov til å bråke også på søn- og helligdager. Ruse gressklipperen, bore, hakke, hamre og pusse opp både det ene og det andre. Enten det trengs eller ei. Selv synes jeg helgefreden er ganske god å ha. Og jeg tenker at fjernes denne loven, blir det snart fritt fram også for utenlandske arbeidere på slavelønn, pressluftbor, gravemaskiner og sprengladninger, enten de vil det selv eller ei. Og plutselig forsvinner helgetillegg også, og søndag har blitt en vanlig arbeidsdag, slik at du også må jobbe. Så kan en spørre seg om hvem som ville tjene på det.

Det er alltid noen som tjener på forandringer. Her til lands er det ofte de som allerede har nok, tenker jeg. For samfunnet er i en stadig forandring og skillene mellom fattig og rik øker. Og er du syk eller gammel og har du en trygd, gnages det hardt langs kantene på den. Ikke alltid så mye hver gang, men over tid blir det merkbart. Og så kan en spørre seg om hvem som tjener på det.

I Bergen skal vi ha Sykkel-VM i år. Da blir byen nærmest ufremkommelig. Store deler av den stenges for ordinær trafikk. Samtidig skrus nok prisene opp på det meste som kan skrus opp, mens ambulanser får vanskeligheter med å komme fram. Noe som visstnok vil koste Haukeland sykehusnesten elleve millioner. Og hvem betaler det? Selv er jeg lite interessert i Sykkel-VM. Jeg ser ikke poenget i å bruke millioner for at en liten gruppe i kondomdress skal få ta over byen og se hvem som er sprekest. Jeg møter nok av dem ellers på veiene. Hvorfor det er så ettertraktet å få slike konkurranser til byen, skjønner jeg ikke helt. Folkefest kaller de det. Sirkus for folket kan en også kalle det, men brød er det ikke. Så det handler vel mye om penger. Og så kan en spørre seg om hvem som tjener disse pengene, og hvem som betaler.

Nå skal det sies at jeg ikke helt klarer å oppdrive den store interessen for fotball heller, men de som løper etter ballen holder seg da innenfor gjerdene på et stadion. De løper ikke flere i bredden gatelangs. Så de plager meg ikke. Ikke har jeg fått forståelsen av at det koster så mye å ha dem innenfor gjerdet heller. Ikke for folk flest. Men noen tjener jo fett, har jeg forstått. Og får mye goder. Ikke kun spillerne. Og så kan en spørre seg om hvem de andre er. Kan det være de samme folka som ikke liker å legge fram reiseregninger?

For et par dager siden kjøpte jeg ei ny jakke, et par t-skjorter og noen sokker. Det var på Dressmann. Og det kostet meg ikke skjorta. Hvor klærne er laget og hvor mye arbeiderne får, vet jeg ikke. Men her er enartikkel om hvor lite det ville kostet oss, om arbeiderne som lager klær tilHennes og Maurits fikk til salt på bordet. Det er visst ikke mange kronene. To, tre kroner for ei skjorte kunne doblet arbeidernes lønninger, har noen regnet ut. Så hvorfor får de ikke det, kan en spørre seg. Du og jeg ville jo ikke gått konk av at et plagg kostet tre kroner mer. Så hvem er det som er tjent med at de lever på slavelønn?

Ja, ja, dette ble litt tanker rundt dette med hvem som tjener og hvem som taper. Noe skal en jo finne på en andre pinsedag. Men nå får jeg runde av.

Bildet er det yngste datteren min som har tatt.

Ha en fin dag.

Bjørn

Dagens link:






søndag 4. juni 2017

De fleste historiene finner en i glemmeboka.



En ny dag er på trappene. Og den begynte med en snapchat fra eldste datteren min, som viste et bilde av en stabel med pannekaker. Hennes håpefulle på snart tre år, hadde våknet opp litt senere enn vanlig i dag, og ønsket seg det til frokost. Selv har jeg spist en appelsin og nyter nå en kaffe. Pannekaker blir for mye jobb å gå i gang med så tidlig, føler jeg.



I går ettermiddag var datteren min og barnebarnet innom på et besøk. Og det var koselig. Vesla tegnet litt, og så satte hun og jeg oss i sofaen for å bla i kunstbøker. Jeg må jo geleide henne inn på rett spor like godt først som sist, i tilfelle hun har arvet noe fra bestefar.



Selv arbeider jeg nå med kull, og har så smått begynt på et større verk i leire som skal fungere sammen med kulltegningene i en utstilling til høsten. Det er 17 år siden jeg sluttet som keramiker, og det føles litt bra å være i gang med leire igjen. Og litt spennende. Rundt hundre kilo leire skal formes til massive fliser, som i ferdig utførelse skal settes sammen og «sveve» så vidt over gulvet.  Og det er jo slik med leire, at en ikke alltid har full kontroll. Ting kan sprekke, slå seg eller få feil farge i ovnen, bare for å nevne noe. Og her kan jeg ikke bare feile og forsøke flere ganger. Jeg kan ikke bare skrote så mye leire og kjøpe inn nytt og nytt og nytt. Det har jeg verken tid eller økonomi til. Det blir altså litt som med livet selv. En får bare ett forsøk. Og gjør en noe feil, kan en forsøke å rette på dem underveis, men ikke alt lar seg rette på, dessverre. Mye må en bare leve videre med og så ta konsekvensene det medfører. Her kan du se en liten video om akkurat det, som jeg anbefaler deg å klikke deg inn på, og se ferdig. Dagens blogginnlegg og tanker sprang ut fra denne videoen.



Datterdatteren min har mesteparten av livet sitt framfor seg. Selv har jeg lagt mesteparten bak meg. Det betyr likevel ikke at jeg trenger å sette meg ned og stivne fullstendig i den formen jeg har fått. Jeg kan fremdeles utvikle meg selv, gjøre noe nytt eller videreutvikle noe gammelt. Slik er det med deg også.



Når solen og varmen kommer, legger jeg gjerne som folk flest bort vinterklærne, og finner fram sommerklærne. Bergans vanntette byttes ut med en dressjakke. En svart en. Alltid svart. Det er det jeg stort sett bruker om sommeren, om jeg må ha ei jakke på meg. Den svarte dressjakka er solid forankret i identiteten min. Men i går kjøpte jeg meg en lys dressjakke, som jeg tenker å gå i denne sommeren. Så slå den, du. Gamm’ern kan overraske fremdeles.



Selv om det kanskje ikke framstår som en stor greie, så er dette en markant forandring for meg, siden jeg i de siste tjue årene har gått kun i svarte jakker. Likevel, jeg må innrømme at det nok ikke er noe revolusjonerende for menneskeheten vi snakker om her. Det er en bagatell. Men så er det jo det da, at livene våre består stort sett av bagateller. Dag etter dag, år etter år. Noen av dem blåser vi opp, noen av dem skammer vi oss over, og atter andre sklir bare forbi, uten at de får for mye oppmerksomhet. Og så var det hele over. Kirkeklokkene stilner, noen tørker vekk en tåre, and that’s it. Resten av historien finner en i glemmeboka. I den store sammenhengen kom de færreste lenger enn til å være en bagatell i historien.



Når jeg skal lage kunstverket i leire, så betyr bagatellene noe. Akkurat som hva jeg spiser, betyr noe. Hvem jeg velger å omgås, betyr noe. Hva jeg sier til noen, betyr noe. Hva jeg lar være å si, betyr noe. Da jeg kuttet røyken for tolv år siden, så betydde det noe for barna mine. Og for meg selv. Da barnebarnet satt i armkroken min i går og bladde i kunstbøker, så betydde det noe for både henne og meg at jeg fremdeles er i live og kunne sitte der og dele opplevelsen. Denne lille betydningen, denne lille bagatellen som forsvinner nærmest fullstendig når en leser dagens aviser som forteller om ny terror, er ikke uviktig. Alt former et hele. Det former oss, og vi former noen andre. Ting henger sammen. Og er derfor viktige. Du er viktig. Hver lille ting du gjør eller ikke gjør, står fast ved eller unnviker, løfter opp eller tråkker ned, betyr noe for noen andre, eller for deg selv.



For tre år siden begynte kjæresten min å studere igjen. Det skyldtes mye at hun tilfeldigvis møtte en dame, som inspirerte henne. Denne damen er i dag rundt 65 år, og er selv student. Hun studerer gammelgresk og latin, noe kjæresten også skulle komme til å ta opp. For kjæresten min har det ført til at hun har fått et nytt og spennende nettverk, nye og berikende venner, og spennende kunnskap og tanker hun igjen kan dele med meg. Og alt sprang ut av at hun hadde noen akvariereker å selge, som den nevnte damen var interessert i -  at de møttes på en kafé, at de satte seg ned, tok en kaffe, og begynte å prate. I utgangspunktet en liten bagatell i livene til kjæresten og meg selv, men likevel så viktig.



Det er aldri for sent å gjøre noe. Forandre noe. Utvikle noe. Ta et veivalg. Det er lett å tro at toget har gått, men det er en illusjon. Det finnes alltid muligheter. For 17 år siden, var jeg så full av angst at de fleste dagene kunne jeg ikke gå ut og hente posten. Jeg hadde så sterk angst at jeg lå dønn stille i sengen i timer av gangen, uten å røre meg, av frykt for hva en bevegelse kunne lede til. Panikken ble til tider altoppslukende. Slik var det i flere år. Men slik er det ikke lenger. Jeg har fremdeles angst jeg må forholde meg til, men det er ikke lenger alt jeg har. Og hele forandringen startet med en liten bevegelse, et lite valg, en bitte liten bagatell blant milliarder av andre bagateller som popper opp daglig på denne kloden vår; jeg bestemte meg for å starte opp en selvhjelpsgruppe for mennesker med angst der jeg bodde. Så sånn er det med bagateller. En vet aldri hva de kan lede til, så nyt dem mens du kan.

Dagens bilder viser litt saker jeg har laget i leire opp igjennom årene.

Bor du i Bergen, så finnes det en annen selvhjelpsgruppe her enn den jeg selv startet, og etter hvert la ned. Den heter Hieronimus.

Ha en fin dag.

Bjørn


Dagens link:




fredag 2. juni 2017

Skal noe forandre seg, må vi forandre noe.



Så var det fredag, og nettet ligger nede. Arrgh! Er det noe jeg hater så er det akkurat det. Men en slik bastant uttalelse kunne jeg sikkert kommet med om det var andre ting som ikke gikk min vei også. Da ville jeg hatet nettopp det. Det skal ikke stå på hatobjekt, med andre ord. Det er alltid noe å ta av. Men, nå er det altså det manglende nettet det handler om. Og akkurat her hater jeg heftig. Og svart.

Livet er likevel ikke kun svart, for de fleste av oss. Skal jeg selv se ting fra den lyse siden, og det er en kanskje tjent med i blant, så kan jeg her og nå fremdeles skrive i Words. Jeg trenger jo ikke nettet til det. Så da kan jeg jobbe litt med å snekre sammen et blogginnlegg mens jeg venter på bedre tider.

For et par dager siden leste jeg en artikkel, som hevdet at det skjer saker og ting i hjernen vår om vi tenker mye negativt. I dette tilfelle var det klaging som var temaet. Det som ble påstått, var at det danner seg koblinger i hjernen, som gjør at på sikt vil en klagende måte å forholde seg til virkeligheten på gi gode levevilkår for mer av samme sorten. Slik jeg forsto det, gjenfortalt med mine ord, er det nærmest som om det danner seg «motorveier» hvor slike tanker får lettere kjørevilkår enn andre tanker. Og da velger etter hvert tankene våre akkurat den veien. Og så fortsetter vi bare med å klage videre. Akkurat som vann sjelden forsøker å klatre oppover i fjellet, men alltid vil velge letteste vei nedover, vil en klager fortsette med å klage fordi elveleiet allerede finnes der.

Nå er ikke dette bare ny kunnskap for meg, selv om jeg ikke har vært oppmerksom på den fysiske delen av hvordan hjernen utvikler seg over tid. Når det gjelder den mentale biten, derimot, har jeg lenge vært oppmerksom på at det å tenke positivt kan få en til å tenke enda mer positivt, og på det viset gjøre livet litt bedre. Og da mener jeg ikke at det hjelper å synge og danse og lage en liten piruett av bare positivitet og livsglede, selv om en har en spiker i foten. Spikern må vekk før livet blir bra igjen, og den forsvinner ikke bare om vi tenker en positiv tanke. Slik er det også med kiloene rundt magen, plakket i blodårene eller mye annet ræl vi vedlikeholder dag etter dag etter år etter år. Vi blir ikke sunnere eller gladere og lykkeligere på den måten. På samme vis får ikke jeg mindre angst av å tenke mye på den, men den kan dempes om jeg fokuserer på noe som er bedre. Dvs åpne opp, i stedet for å lukke rundt.

Ikke alt kan vi gjøre noe med. Hvordan vi opplever tilværelsen handler likevel mye om hvordan vi reder, og selvfølgelig hva vi blir utsatt for. Jeg får ikke nødvendigvis spikeren vekk ved å tenke søte og varme tanker med kattunger og enhjørninger.  Men likevel, så mener jeg å ha erfart at hva jeg tenker om en spiker i foten og hva jeg sier om saken, påvirker hvordan jeg opplever den. Og det gjelder da også hva jeg skriver her på Vannlandet. Jeg kan bruke tiden jeg bruker her til å skrive meg ned, eller jeg kan bruke den til å skrive meg opp. Jeg har med andre ord en valgmulighet.

Her jeg sitter nå, tenker jeg at dette kanskje kan fungere på flere felt i livet. Kjæresten min ville for eksempel ikke lidd nevneverdig under at jeg sluttet med å kjefte og forbanna andre bilførere hver gang vi er på hjul. Nå er det selvfølgelig en grunn til at jeg forbanner dem, men i denne sammenhengen handler det altså om hvordan jeg automatisk tenker, føler og handler, ikke om hvordan de forpulte hestpeisene av noen hjernedøde gørrjævler kjører. Jeg kunne for eksempel gi dem samme tilgivelse som jeg gir meg selv, om jeg gjør en liten feil i trafikken, som for eksempel å glemme å blinke ut av en rundkjøring. For da handler det stort sett om en liten, menneskelig forglemmelse som jeg kan smile litt av, ikke om at jeg er evneveik og burde bli straffedaska hardt med kald skje på ballene.

Det er lett å ty til gamle vis å forholde seg til ting på. Vi gjentar gjerne oss selv i det uendelige, og maser og maser av gammel vane. Uten at det nødvendigvis leder oss til et bedre indre liv, at noe rundt oss blir mer som vi ønsker, eller at de vi har kjært får det noe bedre. Skal noe forandre seg, så må vi forandre noe.

Lite er tilfeldig når vi snakker om mønstre i livene våre, tenker jeg. Det er rimelig å anta at det finnes en grunn til at vi tenker og føler og reagerer som vi gjør, at det har sin årsak, og også en konsekvens det ofte er mulig å se og forstå. Samtidig er det jo lett å se for seg at det kanskje går an å forandre på noen ting, om en nå først har klart å bli oppmerksom på sammenhengene. 

Det finnes gjerne sider ved oss selv som kunne trengt et lite ettersyn, i hvert fall gjelder det for min person. Så ærlig må jeg kunne være. Og antagelig finnes det områder i ditt hode også, hvor det har dannet seg koblinger og motorveier som gamle mønstre har lett for å velge. Framkommeligheten har jo med årene blitt så god at det grenser til det latterlige, om en skal tro den nevnte artikkelen. Reisen fra A til B går i rasende fart, uten at en tenker seg om i det hele tatt. Det er som å skru på en knapp. Ingen hindringer eller behov for kart og kompass på vår reise nei, og mennesker rundt oss bør forstå at nå handler det om hva de gjør feil og hvor urettferdig alt er, ikke om at vi reagerer som vi gjør, om vi nå i blant banner og sverter og klager litt der vi sitter godt og støtt på vår brede.

Og dett var dett for nå, og nettet har kommet tilbake. Yeiii.

De siste dagene har jeg arbeidet litt i kull, som vist på bildet øverst, og temaet er X-ray.

Ha en fin dag.

Bjørn

Dagens link: